Å ta sertifikatet på Thai vis!

På denne siden skal jeg fortelle om hvordan prosedyren er å for ta sertifikatet her i Thailand. Og tro meg, det er langt fra hva som kreves her, enn hva som vi kjenner fra norske forhold. Og når jeg har fått vært med på dette og fått sett hvordan det hele foregår, så forstår jeg nå mye mer av hvorfor det er som det er her i trafikken. Så ta deg tid til å lese gjennom denne siden, så kan du kanskje forestille deg hvordan det er å være trafikant her nede.


Fruen har funnet ut at hun vil ha sertifikat, for hun har vært ute og "øvelseskjørt" mens jeg var i Norge, og fant ut at hun kunne kjøre fremover. Og tror nå at hun kan bare ta sertifikatet. Og så overta bilen. Tøffe tider i møte for meg?

Min frue og sønn hadde reist hjem til sin landsby, Ban Kratumtone, tidligere i uken for å være med på en spesiell familiefeiring. Denne landsbyen ligger ca. 4 timers kjøring nord av Bangkok. Så det var meningen at jeg skulle kjøre opp på fredag sammen med Chachai (sønn til min frue fra et tidligere forhold), hvor vi da også skulle stoppe i Bangkok for å få med oss 17'ende mai feiringen hjemme hos ambassadøren, før vi kjørte videre nordover.
Men på torsdag morgen fikk jeg telefon om at jeg måtte komme opp til Ban Kratumtone samme dag, for min frue måtte ha bilen på fredags morgen (!?). Hun skulle nemlig kjøre opp til sertifikat, og måtte ha bil for å kunne kjøre opp. Her må en selv ha med seg egen bil for å kjøre opp, eller å leie en som skolen har. Og siden fruen bare hadde kjørt bilen våres som har automatgir, var det ikke snakk om å leie den skolen hadde, med manuelt gir. Og da var det bare å sette seg i bilen og komme seg nordover, og la 17'ende Mai være 17'ende Mai. For jeg er jo gift, og med det følger det visse ”forpliktelser” som en bare må følge. Selv her i Thailand.
Det er bare en uke siden jeg kom tilbake fra min halvannen ukes korte tur hjemme i Norge, hvor min frue da i denne tiden hadde benyttet kjangsen til å øvelseskjøre med bilen rundt i Pattaya. Og heldigvis visste jeg ikke noe om dette, for da hadde jeg nok hevet meg på et tidligere fly nedover igjen. Og dagen etter jeg var på plass her nede igjen, var det en stolt frue som ville vise meg hva hun hadde lært seg. Hun fortalte meg at hun hadde øvelseskjørt hver dag etter at jeg reiste, med sine to sønner som meddpassasjerer. Så det var en engstelig Hansi som satte seg i passasjersete for å være med på en øvelseskjøring rundt i Pattaya. Men det gikk ganske greit, selv om det nok var en del billister som syntes det gikk temmelig sakte med hvite bilen foran de. Men selv om det gikk etter forholdene greit, så syntes jeg at det er alt for risikabelt å kjøre rundt uten sertifikat her nede. For skulle det skje et uhell, kan det fort bli alt for kostbart, særlig når det er en ”Falang” (hviting) som eier bilen. Så neste skritt var at fruen skulle begynne på kjøreskole etter at hun var tilbake fra familiefesten.
Men jeg er i Thailand, og her skjer ting hele tiden som ikke helt følger mine ”normale” tankemåter og handlinger. Fruen hadde nemlig kontaktet kjøreskolen oppe i Nakhon Sawan, en by som ligger ca 5 mil fra landsbyen hennes, og kunne komme til oppkjøring på fredags morgen. Hva hun hadde fortalt til dem om sine kjøreferdigheter vet ikke jeg, men det var ikke problemer med å få ta sertifikatet i løpet av en dag her.

Her får hun sine siste innstrukser før hun setter i gang. 		Så på fredags morgen møtte vi opp klokken 09:00, hvor det var det først et to timers langt teorikurs, med etterfølgende prøve. Her hadde de fått svarene nedskrevet før de tok prøven(?), så alle bestod den. Etterpå var oppkjøring på en liten bane som lå ved siden av. Selve oppkjøringen bestod av å kjøre en runde på banen, hvor det satt tre personer som følgte med, og en som viste med tegn hva de skulle gjøre. Først skulle de stoppe midt i en liten "bakke" for å ta bakkestart. Det var ingen problem for fruen, som kjører automatgir. Så var det å kjøre rundt en sving, for så å rygge inn i en "parkeringslomme" for å vise at de kunne rygge bilen også. Dette var noe fruen ikke hadde tenkt på forhånd var nødvendig, for hun hadde ikke øvet på dette i det hele tatt. Og slik gikk det også, og ble en av flere som måtte ha mange forsøk på å komme seg inn i lommen. Jeg er glad at det var plastpinner som sto som markører, ikke biler. For da hadde det blitt en dyr oppkjøring.
Dette var det hele oppkjøringen bestod av, en 3 minutters tur. Men jeg var helt sikker på at fruen ikke ville bestå på grunn av hennes heller lite overbevisende ryggeegenskaper. Så da hun ble vist av banen, for å parkere bilen, var det en av sensorene som følgte med henne til parkeringsplassen. Det forsto jeg først etterpå hvorfor. Da jeg kom til bilen etterpå, var jeg sikker på å finne en trist frue som ville fortelle meg at hun måtte komme tilbake senere for å kjøre opp på ny. Men den gang ei; hun smilte og sa at nå hadde hun sertifikat (?). Men det var ikke på grunn av hennes kjøreferdigheter, men på grunn av 1000,- TB (ca. Nkr. 200,- ) som hennes sensor fikk i lommen for å godkjenne hennes kjøring. Så hele sertifikatet kom på rundt Nkr. 400,- til sammen (inkl ”smørepenger” til sensor), så det var ingen upris nei. Men det var jeg som kjørte hjem etterpå, for jeg tror nok at det nok må bli en del øvelseskjøringer til. I hvert litt mer rygging må det til.

En stolt dame med sitt nye sertifikat.
Så når jeg nå har sett hvordan det fungerer når thaiene skal ha seg sertifikat, er jeg litt mindre forundret av hvorfor det er så kaotisk i trafikken her. Hvorfor forholdene er så ulikt fra hva jeg er vant med hjemmefra. For trafikkulturen her er et kapittel for seg selv, hvor det er den sterkeste rett som gjelder. Og hvor annerledes de tenker på trafikksikkerheten, dersom det er noen i det hele tatt. Dersom jeg prøver å kjøre som en skandinav her nede, blir jeg en stor fare i trafikken, for her må en bare henge seg på som thaiene kjører og la det stå til. Her kjøre de fleste thaiene som de frekkeste norske taxisjåfører, eller enda verre. For det virker ut som om de tror de er alene på veien når de er ute å kjører. Og at de har alltid rett, samme hva de foretar seg. Dersom det hender at trafikken blir hindret av en eller annen grunn (i de fleste tilfeller en trafikkulykke), så bare utvider de kjørefeltene med en eller flere kjørebaner, hvor de da presser seg forbi både på innsiden og utsiden, og lager flaskehalsen bare enda trangere. Køkultur er et fremmedord her. Så jeg må hele tiden være på vakt mot alle mulige manøvrer, tenkelige og utenkelige. Og det rareste oppi alt dette, er at jeg er mye roligere i trafikken her nede, enn hva jeg er hjemme i Norge. Her nytter det ikke å bli sinna og vise diverse tegn til medtraffikanter, for da får jeg trøbbel. Så her er det bare å akseptere det meste, helst med et smil.
Men selv om det er kaotisk i trafikken, så er det sjelden en hører mye tuting fra bilhorn. Selv ikke inne i storbyen Bangkok kan en høre mye av dette, som i andre byer er en naturlig del av bybildet.
Jeg har lært meg etter hvert her nede at thaiene er et fantastisk tålmodig folkeslag, som kan sitte tålmodig i timevis for å vente på det meste, enten det er venner eller på et av de tusener av offentlige kontorer (som du er nødt til å ha god tid for å oppsøke). Men når thaiene kommer inn i bilen, ja da skifter de ”ham”. Da blir de konger hele gjengen, og tålmodigheten er som blåst vekk. Da er det første mann til møllen som gjelder. Selv den mest barkede raserkjører hadde fått problemer her.
Men det som skremmer meg mest på veiene her, er all tungtransporten. Her ser vi en del stygge ulykker som de er involvert i. Det kommer seg av at de for eksempel ikke har noen hvileregler som vi kjenner til, og at de fleste bilene er noen gamle vrak som skulle vært kondemnerte for lenge siden. Og siden det er tiden som teller her, så tar mange av disse sjåførene dop for å holde seg våkne lengst mulig for å kjøre lengst mulig, og tjene mest mulig. Og dette ender i mange ulykker langs landeveiene, med som oftest katastrofale utfall, dessverre. Også bussjåførene er ikke alltid helt ”rene” de heller. Og ofte leser en i avisene om ulykker der sjåførene har stukket av, på grunn av dette. Da er det enkelt for arbeidsgiverne å si at de ikke jobber hos dem lenger, dersom politiet ikke finner de, noe de sjelden gjør.
Motorsyklistene er et annet kapitel i trafikken her nede som må være ekstra oppmerksom på. For de kjører akkurat som det passer dem, og bryr seg ikke om hvilken side de velger å passere bilene på. Så mange ganger jeg har måttet brå bremse fordi det er en motorsyklist som absolutt skal forbi på innsiden i et kryss, selv om jeg også skal samme vei. De har sine egne regler, ser det ut til, som kùn gjelder dem. Og hele tiden er jeg livredd for å kjøre på de, for da er jeg som får masse problemer, og som regel feilen. For jeg er Falang i Thailand, og da kan det lett bli slik. Så da er det klokest å la disse utålmodige snålingene komme seg frem først. Det forundrer mye meg også hvor uredde for helsen disse er, for de kjører hele tiden på ørsmå marginer. Men så er da de også mye mer utsatt for mye ulykker enn andre trafikkanter.
Og midt oppi i dette, hender også at politiet ønsker seg noen kroner ekstra i lommen. For deres lønn er dessverre ikke av de største her nede. Så da er det lett å kunne spe på ekstra med å stoppe en Falang og fortelle han at han har kjørt for fort, på rødt lys eller liknende. Og dersom en ønsker å få sertifikatet tilbake, uten å måtte kjøre til politistasjonen (som oftest bruker en hel dag på en slik sak), så er det bare å betale denne ”loven vokter” noen penger i neven. Så kjører en videre med sertifikatet i behold, og en smilende politimann stående på hils. Dette har hendt meg flere ganger her nede, så jeg har som regel et passende beløp liggende klart i bilen, når dette skjer igjen. Orker ikke å prøve på rettferdig behandling av dette, for da går hele dagen, og kanskje mer penger ut. Så som med det fleste her, er det enklest å betale med et smil, selv om det oftest kan være irriterende i gi penger til slike kjeltringer.
Og til slutt, så virker det ut som om det er kùn en trafikkregel som gjelder her. Og det er den at alle trafikkregler er til for å brytes. Slik kan det i hvert fall virke ut til vanlig, for her ser det ut som om de fleste skiltene er satt opp for bare for å vise at de i hvert fall er satt opp. Så hva den vanlige trafikant velger å gjør med det, ja det er trafikanten sitt valg. At det står et skilt som forteller om enveiskjøring, betyr ikke at det du ikke vil møte biler eller motorsyklister som kommer i motsatt kjøreretning. Det betyr bare at her møter du bilister som ikke bryr seg skiltene, eller ikke kan lese skilt i det hele tatt. Alt dette som skjer i trafikken her nede, er ikke noe merkelig lenger for meg, når jeg nå har sett hvor enkelt det er å få seg sertifikat her.
At jeg selv fikk kjøpt mitt thailandske sertifikat samtidig som jeg kjøpte bilen, lar vi gå vekk i stillhet. For jeg er da nordmann som har norsk sertifikat fra før, og kan kjøre bil på en sivilisert måte(?). Så denne regelen gjelder da vel ikke for meg? Jeg måtte bare skrive under på en ferdig utfylt teoriprøve, som en eller annen hadde fylt ut for meg. Så var sertifikatet mitt. Og i samme prisen følgte det også med et motorsykkel sertifikat på stor motorsykkel også. Men det tror jeg lar være i lommeboken som et minne. Men som jeg tidligere skrev, så er jeg i Thailand, og her skjer det overraskende ting hele tiden. Så kanskje en dag finner dere meg på en stor Harley her nede.
Selv om det kan bli litt nifst med en frue i trafikken med råferskt sertifikat, så skal det også bli deilig med litt avlastning på kjøreoppdragene. Men først må det nok bli litt mer øvelseskjøring, før jeg slipper henne av gårde i den verste trafikken. Men som jeg kjenner henne, går vel også dette bra. For hun er ikke mye skyggeredd denne damen jeg er gift med.
Men nå spørs det hvordan ekteskapet vil utvikle seg, når vi nå skal begynne å krangle om bilen. For råd til en til bil har vi ikke, så dette kan bli en utfordring på ekteskapet. Men jeg har vel innerst inne forstått hvem som vil vinne denne "tvekampen", så jeg får vel bare belage meg på motorsykkeln igjen. Dersom jeg får låne den av søsteren. For det er jo hun som bruker den nå. Og en til motorsykkel har jeg heller ikke råd til. Så det blir vel å finne frem joggeskoene igjen. Så kanskje jeg da kan komme ned på normal vekt igjen. Ingenting er så gale at det ikke er godt for noe, sa min mor alltid. Så nå ser det ut til at jeg blir tvunget til å trimme igjen. Og det er jo ingen ulempe for meg, når jeg ser hva vekten forteller meg i disse dager.