Vandreren i Nakhon Sawan!


Slik som dette er jeg nok mest kjendt for nå etter hvert her oppe i distiktet rundt Ban Kratumtone. Etter å ha spassert mange mil rundt i områdene rundt landsbyen til Jansila, så har jeg fått sitt og opplevet ganske mye her. Jeg er blitt veldig godt mottatt overalt jeg har kommet vandrene inn i landsbyer og gårdstun.
Disse bildene er fra en 16,4 km lang tur jeg hadde lørdagen før nyttår. Da tredde jeg på meg joggeskoene igjen, og satte avgårde. Jeg hadde ingen planer om hvor langt jeg skulle, bare se om jeg kunne finne andre veier jeg ikke hadde vært på før. Og da jeg først kom til den plassen jeg skrev om tidligere på en av mine turer her oppe, fant jeg ut at jeg skulle bare fortsette, og se hvor langt jeg orket.
Det rare med disse folkene som jeg treffer på turene, er at så og si alle stopper for å tilby meg skyss. Og de flirer bare når jeg sier jeg trimmer, og takker nei til skyssen. De tanker nok at jeg er en rar "farang" som liker å stekes i solen :-).


Det er i hvert fall sikkert at dette er slangenes rike, og fuglenes også. For her er det hele tiden slanger å se. For det meste overkjørte. Og de levende som jeg får se selv, er for raske til at jeg klarer å fange de inn med kameraet. Det samme gjelder med fuglene. Så dersom jeg ønsker å få tatt blider av dette, så må jeg nok skaffe meg et nytt kamera. For her er det et utrolig rikt fugleliv ute på rismarkene. Masse flotte hegrer og andre fargerike fugler. Og som "kronen på verket", har jeg hele tiden følge av sommerfugler i alle tenkelige farger, og de som vi kaller øyenstikkere. Det virker som om at det følger meg et stykke, bare for å se hva det eg jeg holder på med, før de stikker avgårde og overlater meg til de neste nyskjerrige som dukker opp. Så det er hele tiden noe som skjer rundt meg.


Før jeg kom til landsbyen Saluang, dukket det plutselig opp en elv, midt ut av ingenting. Og da hadde jeg spassert i nærmere en og halv time i stekende sol. Og visste ikke hvor langt jeg hadde gått, og heller ikke hvor langt det var til folk. Og bildet til høyre viser hvordan det hele tiden er veier som hele tiden går inn over i landskapet, og lokker på meg. Men denne gangen lot jeg meg ikke friste. Heldigvis, for like om hjørnet etter elven, dukket en liten husklynget opp som hadde navnet Saluang. Her var det endelig noe drikke å få, for jeg hadde blitt ganske tørst etter hvert, i den stekende solen.

Da jeg nærmet meg den lille husklyngen, ble jeg ropet bort til et hus der det satt en del folk rundt en liten inngjerding, der det foregikk en hanekamp. For første gang i mitt liv fikk jeg oppleve en hanekamp, og det langt ute i ødemarken i Thailand. Selv om de hadde bandasjert inn de skarpe klørne bak på føtene av hanene, syntes jeg det så ganske brutalt ut for det. Og jeg ble fortalt at de holdt på i 20 minutter, før de skilte de to kamphanene, dersom de begge fortsatt sto oppreist. Og det var med høylydte rop og kommentarere fra tilskuerne hanene kjempet seg gjennom de 20 minuttene. Med stykke hakkesår på hodene. Etter å ha fulgt med en stund, og snakket litt med folkene, fikk jeg litt vann før jeg fant ut at jeg måtte sette turen hjemover igjen. Jeg hadde tross alt en tur på halv annen time å tilbakelegge for å komme meg hjem igjen.

Men før jeg satte turen hjemover igjen, måtte jeg først finne ut hva som luktet så grusomt i denne landsbyen. For det var en sterkt beisk lukt som irriterte luktesansene mine hele tiden her. Og det så ut som om det kom fra åpne plasser der det lå noe hvitt til tørk. Og ved nærmere undersøkelser, så fant jeg ut at dette var en type poteter de hadde kuttet opp og la ut til tørk. Dette skulle siden brukes til dyrefòr. Og det luktet ikke mye godt. Men det så ikke ut som om dette plaget landsbybeboerne noe særlig. For her var de like smilende og imøtekommende som overalt ellers Thailand.

På veien tilbake, traff jeg på en mor og sønn som hadde prøvet fiskelykken i en av de små dammene som finnes overalt her ved rismarkene. Og overalt hvor disse dammene, eller pyttene for den slags skyld finnes, ser en hele tiden at det vaker i et sett av småfisk. At det kan være fisker som kan overleve i dette skitne vannet, er meg en gåte. Men de hadde nå fått en del fisk på størrelse med sardiner, som de tok med seg hjem for å spise. Glade og førnøyde var de over dagens fangst.