Pattaya1

HANSI I PATTAYA

31.10.00-

8.11.00-

16.11.00-

20.11.00-

26.11.00-

4.12.00-

8.12.00-

12.12.00-

19.12.00-

22.12.00-

22.12.00 Nå er det fredagskveld og jeg tror det begynner å ordne seg med pakkingen av alle julepresangene som jeg skal ha med meg hjem. Det ble jaggu en full koffert. Får bare håpe at de ser litt imellom fingrene med overvekt nå i julen. I morgen blir det å lever motorsykkelen, ordne med naboene med oppsyn av hus, og ordne med det som må betales før neste år. Og klipping av plenen, uffff.

I går traff vi Sverre, en Karmøy gutt som jeg har fått kontakt med gjennom min hjemmeside. Han dukket plutselig opp her i Pattaya denne uken, så vi avtalte møte i går kveld. Det ble en rolig og hyggelig kveld som ble avsluttet kl. 03:00 på natten, etter en sen kinotur. Så avtalte vi å treffes dagen etter (fredag) for å besøke hjemmet for de foreldreløse. Det ble et nytt møte med de herlige hjerteknuserene på barneavdelingen.

Senere på dagen hadde vi en liten rundtur i distriktet, hvor vi blandt annet besøkte Budda Hill. Det er en stor Buddafigur på toppen av et lite fjell rett utenforbi Pattaya, mellom Pattaya og Jomtien. Etterpå kjørte vi til Tower Park, som er et tårn på 170 meter. Her tok vi heisen opp til 56 etasje, hvor det er en fantastisk utsikt over hele Pattaya og Jomtien distriktet, samt alle øyene som ligger utforbi. For å komme ned igjen, har vi fire valg. Enten som samme vi kom opp, med heisen. Eller ett av de tre utvendige "taubanene" , hvor vi først må signere på et papir hvor vi avskriver eier av tårnet all ansvar dersom det skulle hende noe galt med oss. Selvfølgelig valgte vi den mest nærvepirrende måten å komme oss ned på. Vi er jo tross alt fra Vestlandet! Det var å gli ned en veier kun hengende i løse luften etter en sele festet i en krok (se blidet). Å plutselig bli hengende i løse luften 56 etasjer over bakken var en ubeskrivelig opplevelse, må innrømme at knærne skranglet fælt da jeg kom ned. Men jeg vet ikke om jeg hadde orket det en gang til.

Her er det en nærvøs Hansi som skal ned 56 etasjer. Det er ganske lang vei ned, det er godt at dere ikke ser ansiktet mitt :-).
Etterpå var en to timers massasje på TBMI, massasje utført av blinde. Det er helt klart den beste massasjen i Thailand, når det gjelder tradisjonell Thai massasje. Det er rett og slett en to timers rundjuling av kropp, men på en alldeles nydelig måte. Etterpå følses mann som født på nytt. Og så er det blillig, ca. 60,- Nkr. for to timer. Absolutt til å anbefale.
Nå blir det nok ikke mer oppdatering fra Thailand dette året, men skal prøve å skrive ferdig artikkelen om julefesten hos "Livets kilde" når jeg er hjemme, så det er bare å følge med.

TIL TOPPS

19.12.00 Nå har jeg vært i Thailand over to måneder, men det virken bare som om jeg har vært her i en. Selv om dette er det lengste jeg noensinne har vært hjemmefra, har jeg ikke det snev av hjemlengsel til det "norske" livet. Vel, jeg savner jo Daniel ganske mye då, så det skal bli godt å få gi han en stor klem på julaftenen, det blir uten tvil min beste julepresang. Og det skal jo bli godt å se igjen resten av familien og mange andre gode venner, før jeg stikker av gårde igjen. Skal alltid klare en uke i det norske juleværet :-). Når jeg skriver dette, er jeg i gang med "nattevake", for kl. 04:00 natt til tirsdag er det fotballkampen av alle fotballkamper for en Tottenham supporter som meg. Tottenham - Arsenal. Dette er DEN fotballkampen som bare SKAL vinnes. Og det vil jeg ha med meg på direkten, som er på morgenkvisten her nede. Så det er bare å krysse fingrer og føttere og alt annet som er å krysse, og håpe det går som jeg håper. Vel, nok om det. I dag var vi innbudt på middag hos en svenske som bor her nede. Hans thailandske kone skulle lage fiskegrateng til meg, så det var med stor spenning jeg møtte opp, som den store fiskegrateng entusiasten jeg er. Jeg ble positivt overrasket, selv om den var litt annerledes enn mor`s hjemmelagede. Jeg lider ikke noen nød her nede når det gjelder mat, for hele tiden er det nye retter og andre delikatesser som skal prøves. Og Jansila har også oppdaget min svakhet for kaker og lignende. Selv med mine "kraftige" protester fortsetter hun å kjøpe inn når det er tomt i boksen. I denne varmen her nede blir de fort dårlige. Og jeg hater å la gode kaker gå til spille, så derfor blir det fort tomt i boksen. Bare for å oppdage at boksen er full igjen dagen etterpå med ny fristelser. Og ja, så klart må jeg kikke i boksen, for å se om hun er fortsatt ulydig :-). Og for tiden er det ganske farlig, for jeg har fått en skade i venstre legg som gjør at jeg ikke kan jogge på en stund. Så alle mine forsetter med å holde meg under 70 kilo er ute i hardt vær nå. Og med julen rett rundt hjørne også, uff.

Rett før helgen var jeg på biltur sammen med to nordmenn som har slått seg til her nede for godt. Han ene, Håkon (til høyre), er fra min hjembygd Randaberg, mens han andre, Geir, er fra Trondheim. Det ble en tur som gikk sør-østover ned til en by som heter Chanthaburi, som ikke ligger så langt fra den Cambodianske grensen. Det ble en spennende tur langs kysten, hvor vi også var innom en nydelig strand (bildene) for å spise. Slike strender som dette lå det langs hele kysten nedover. Jeg ble fortalt at langs kysten her ved Chanthaburi er det en virkelig stor smugler aktivitet. Her ned kommer det lastebiler nordfra med tonnevis av stoff, som blir lastet over i småbåter som fraktet det ut til de store båtene som ligger og venter ute på havet. Det hadde forresten vært en svær rassia for en stund siden, der det ble tatt mange tonn narkotika. Men det er bare en liten dråpe i havet som blir tatt i slike aksjoner. Da vi kjøret igjennom fiskerlandsbyen Laem Sing sør av Chanthaburi, kunne vi se på mange av husene at det var folk med høye inntekter som bodde her, mer enn hva det er å tjene på kun fisking. Noen plasser ser det til at det lønner seg å være forbryter. Her sør i Thailand, (og hjemme i Norge ,hvor "skoleungdommer" kjører rundt i biler som vanlige ærlige folk bare kan drømme om).
Jeg har også så vidt startet på mine forberedelser til min korte juleferie hjemme hos mor. En del julepresanger skal det jo også kjøpes inn før jeg setter meg på flyet. Det var først meningen at vi skulle reise inn til Bangkok dagen før (22/12), men det har vi slått fra oss. Vi reiser rett til flyplassen på kvelden den 23`ende med drosje, sammen med en fra Madland som reiser med et fly som går en time tidligere enn mitt. Men fram til den tid, får jeg kose meg på stranden så lenge, og drømme om det kalde våte Vestlandet :-).

TIL TOPPS

12.12.00 Hei igjen. Her skinner fortsatt solen og temperaturen er på rundt 33 grader. Det er kommet en del mer turister her nå, og det merkes best på stranden. Det er stadig mindre ledige strandstoler rundt det området jeg holder til. Og alle selgerne som vaser rundt på strendene er med et blitt mye mer optimistiske igjen i sin fremgangsmåte. Men så lenge jeg svarer på thai, er det ikke mye de plager meg lenger. Noen ganger tar jeg meg en tur etter skolen til en liten restaurant/bar som heter "Sailors Inn" som blir drevet av en nordmann som heter Arve. Det er mest for å treffe en som er fra Randaberg og som har vært her nede i godt og vel 20 år og pleier å ta seg en kaffe pause her på formiddagen. På tirsdag satt vi midt oppe i planlegging av en kjøretur vi skal ha til grensen av Cambodia førstkommende torsdag, da det plutselig datt inn en som bokstavlig talt er nabo av meg i Randaberg. Han er her nede på en 5 ukers tur, og var i en skikkelig god feriestemning. Så på denne tiden er det ikke godt å vite hvem som dukker opp her nede, for nå er høysesongen godt i gang.

Når det gjelder forholdet mellom Jansila og meg, har det nå tydeligvis gått inn i en ny fase. Hun har vært ganske nøye med å opptre ganske tiltalende og vært nøye med utseende og slike ting som damer vanligvis er nøye med. Men her en dag da jeg satt og koset meg med pc`en og kastet et blikk bort på henne, frøs blodet mitt til is slik at jeg fikk 100% blodpropp i hele meg (men overlevet denne gang). Hun lå på sofaen og hadde dekket hele ansiktet med tomater (!?)(se bildet), og jeg som ikke liker tomater i det hele tatt, og det vet hun. Så dette kunne ikke være et nytt triks for å få meg vekk fra pc`en, for å spise tomater fra en noe uvanlig tallerken. Så hva er det nå som skjer? Det var i hvert fall ikke mye vakkert, og så luktet hun tomater langt ut i neste dag, og jeg som ikke liker tomater, og det vet hun. Og jeg som trodde at hun likte meg. Dette ble litt for mye for meg, så jeg kom forsiktig neste dag med et forslag om hun heller ikke kunne prøve med sjokolade neste gang. For det vet hun at jeg liker. Hun bare fnyste av meg og gadd ikke svare meg en gang. Så hva er det som skjer? Før så visste hun hva godt hun kunne gjør for meg, og nå "terroriserer" hun meg med tomater, i trynet av alle plasser! Hun må være ganske sikker på at hun har fått meg på "kroken" nå, siden hun har begynt med disse "tingene" åpenlyst. Så jeg må nok bare godta at hun skremmer meg med tomattryner og liknende av og til, og bare akseptere at jeg har det godt allikevel. Og på "kroken" er jeg nok blitt sittende ganske fast :-).

Huseieren kom fra Bangkok forrige helg for å klippe trærne og hekken, for her gror de fort. Og noen av grenen hadde viklet seg inn i strømledningene inn til huset, så hver gang det blåste opp litt, var jeg sikker på at de ville ryke. Han hadde med seg en nabo til hjelp, og de overnattet i det andre soverommet etter å ha jobbet til langt ut på fredagskvelden. og det virkelig "forandret" hele hagen etter å ha nesten klippet bort flere av trærne. Nå har vi fått en enda mer solfylt hage. Da jeg trodde han hadde reist tilbake til Bangkok på lørdags ettermiddag, dukket han plutselig opp igjen med en lastebil hvor han hadde med seg hagemøbler. Han fortalte at siden jeg var en sånn god kunde, hadde han bestemt seg at han ville overraske meg nye hagemøbler, slik at hagen ville bli mer hyggelig å bruke. Han fortalte at han hadde vært ganske uheldig med de som hadde leiet huset før oss, men var så fornøyd med hvordan huset nå blir behandlet. Det er nok Jansila som fortjener den takken, for det utrolig hvor ivrig hun er til å holde huset pent og rent. Og hun har sannelig begynt å ta over ute i hagen også. Er ikke så lei meg for det.

Her er det utprøving av de nye hagemøblene.

Har også vært og besøkt hjemmet for de foreldreløse igjen, hvor jeg denne gangen fikk besøke Fader Ray Brennan, han som startet det hele i 1970. Her fikk jeg en hel time hvor han fortalte om hvordan det hele begynte, og hvordan det hele hadde vokset til det fantastiske senteret det er i dag. Jeg fikk også bekreftet at jeg rett over nyttår kunne starte med min frivillige jobb på blinde skolen. Det er noe jeg gleder meg til. Ellers så hadde jeg en ny runde hos de foreldreløse, der jeg hadde en time med de aller minste, som atter en gang sjarmerte meg helt i senk. Det er ganske ufattelig at disse barna er uønsket og forlatt av sine foreldre. Men heldigvis får de god og kjærlig pleie her, for det var bare smil å se bland de aller fleste her. Dette er en av de mange sjarmtrollene som lever på dette hjemmet.
Etterpå ble jeg kjørt til hjemmet hvor gatejentene holdt til, et sted det nesten var totalt forbud for "faranger" som meg, så jeg følte meg skikkelig priviligert atter en gang. Det var ca. 16 jenter fra 7 til 16 år som bodde her. Denne gangen var det en av de trofaste hjelperne til Fader Brennan, Alun Jones som var vært. Dette er en mann som hele sitt liv har jobbet med fattige og missbrukte barn over hele Asia. Det er også han som koordinerer hele arbeidet i denne organisasjonen her i Pattaya. Det er utrolig å høre på skrekk historiene fra mange av disse jentene, og under hvilke vilkår mange av disse måtte leve under. Det er da det er godt å vite at disse nå har fått en trygg plass der de nå har en gylden anledning til å sikre sin egen fremtid, langt vekke fra et liv i fornedrelse og fattigdom. Å gå rundt på disse stedene er som å være på en annen planet fra det Pattaya som er for turistene. Vel, jeg vil komme tilbake med en egen artikkel fra disse stedene senere. Trenger litt mer tid på å få det ferdig.

TIL TOPPS

8.12.00 Først må jeg komme med en beklagelse til Dere. Jeg fikk en mail her i uken av min sønn, som lurte på om jeg heller ikke burde tenke på å ta meg et norsk kurs heller, i stedet for å prøve meg på thai. For han mente jeg ikke var veldig flink i rettskriving, det florerer med skrivefeil på min hjemmeside. Det er av sine egne man skal ha det :-). Jeg lovet han å prøve å gjøre det litt bedre, men det er ikke så lett dette her, nå med tre språk som hopper rundt oppe i hode på meg. Så derfor må Dere ha meg unnskyld for de feila som måtte komme.
På torsdag i denne uken var i det juleselskap som jeg skrev om jeg skulle på i det forrige innlegget. Det var litt av en opplevelse, med opptredener av barn fra 4 til 15 år som danset og hadde skuespill for oss. Det hele varte i et to og en halv time, hvor vi også fikk lunsj laget kùn av ris og kjøtt utlevert i en plastikkpose som vi spiste fra med bare fingrene. Og det smakte aldeles utmerket.

Her er det på en pen rekke for å motta julegaven. Det var utrolig å hvor flinke de var til å holde roen, selv om de dirret og lyste av forventning og spenning. Og alle måtte vente med å pakke opp gavene til alle hadde fått, og det var ingen som jukset. Og etterpå var det et kaos uten like da de skulle vise oss hva de hadde fått. Å se den ekte gleden de viste av å få en gave som innholdt et klesplagg og en liten leke var bare rørende. Dette tror jeg aldri jeg vil få oppleve hjemme. Og heller var det ingen sjalusi å se bland noen her, alle virket hjertelig fornøyd med sin gave. Etterpå måtte vi som hadde bidratt med gaver opp på gulvet for å motta barnas takk. Og det var en vakker sang som de sang med full innlevelse, som virkelig viste vor takknemmelige de var. Det var ikke mange tørre øyne å se iblant oss når sangen fløt med full styrke ut i klasserommet. Enda en gang hadde jeg fått oppleve noe helt spesielt her nede, og jeg takker med hele hjertet at jeg fikk lov til å delta. Har en del bilder som jeg vil legge ut sener i en artikkel om dette senteret.

Det er kjempedeilig å sleppe det vanlige julestresset som foregår hjemme i Norge nå. Her er det bare et par butikker som har noe som minner litt om Jul. Det eneste jeg må gjøre i forbindelse med julen, er å kjøpe et par gaver til noen hjemmet. På skolen har jeg bare neste uke igjen, før det er pause til utpå nyåret en gang. Men jeg føler jeg har fått litt taket på det, selv om det er mange som får seg en latter når jeg blir litt for ivrig. Men siden jeg ikke er så veldig redd for å drite meg ut, prøver jeg meg nesten hele tiden på å snakke thai, og det er den beste øvelsen jeg kan få (selv om jeg ikke alltid vet hva jeg svarer på eller sier).
Ellers så trives jeg veldig godt sammen med Jansila. Det virker som om vi fungerer veldig bra sammen, så jeg håper dette bare fortsetter. Når jeg kommer tilbake etter nyttår, skal jeg først en tur hjem til hennes familie oppe i Nakhon Sawan, noe jeg gleder meg til. Er alle i henne familie like snill og god som henne, får jeg meg en herlig tid der oppe.

TIL TOPPS

4.12.00 Nå er det dagen før kongens bursdag, så i morgen er de fleste barene og go-go baren stengt til kl. 01:00 på natten. Da er det fullt kjør igjen. Det er en ganske rare kveld når mange av barene er stengt, som om det er en helt annen by. Det virker rett og slett som om byen tar seg en liten pause.
Vi skal på markede i morgen for å kjøpe en drøss med julepresanger til et juleselskap som vi er invitert til på torsdag morgen. Det er en skole som blir drevet av frivillige, en katolsk organisasjon som heter "Livets kilde" ("Fountain of life" på engelsk). Jeg var og besøkte denne skolen i forrige uke, hvor jeg ble veldig godt mottatt av hun som var "sjefsøster" og ble invitert til å komme på juleselskap den 6 desember. Detter gleder jeg meg til, så vi må ut og kjøpe presanger til unger fra 4 - opp til 12 år. Jeg var også på besøk hos en annen organisasjon (også katolsk) som blir drevet av frivillige, her fra flere land i Europa og Nord Amerika som kommer ned her for å jobbe et halvt år på en av skolene de driver. Denne organisasjonen heter "The redemptorist work for the poor in Pattaya", og gjør en fantastisk innsats for de foreldreløse, blinde, døve, handikappede og de brutaliserte gatebarna. De har flere skoler, en for blinde, en for de døve, og en for handikappede, hvor de får utdanning innen data og svakstrøm som er så godt anerkjent i hele Thailand at alle som går på denne skolen har fått seg jobb før de er ferdige med utdannelsen. Jeg ble helt fantastisk mottatt og fikk en dansk jente som jobber frivillig her til å vise meg rundt på to av disse skolene og senteret der de foreldreløse bodde. Her var det barn som bare var 6 dager gamle, opp til 20 år. Min danske vertinne fortalte at mange av disse små barna blir adoptert til Danmark og mange andre Europeiske land. Det var ganske rart å se alle disse hjerteknuseren og vite at de var forlatt av sine mødre for de ikke hadde rå til å fø dem selv, eller de passet ikke inn i deres livstil her i Pattaya.

Her er det fra en av sovesalene der de aller minste foreldreløse sover. Her er det flere frivillige, voksne foreldreløse som har vokset opp her og betalte thaier som tar seg av 55 barn fra 0 - 2 år på denne avdelingen. Den aller minste her var bare 6 dager gammel, som ble funnet alene i baksete av en buss. Dere ser min danske vertinne Sanne stående med en liten hjerteknuser på fanget. Her var det ganske mange livlige og høylydte barn som svinset rundt bena mine i iherdige forsøk på å fange min oppmerksomhet. Det gjorde godt å se så mange barn som er sikret en god og trygg oppvekst med kjærlig hjelp fra disse englene som gir et halvt år eller mer av sitt liv til dette.

Etterpå ble jeg invitert inn på kontoret til en av de som organiserer arbeidet på skolene og senteret, hvor han fortalte meg hvordan det hele begynte og hva det hadde blitt til i dag, og hvordan det hele blir drevet i dag. Dette skal jeg komme tilbake til i en senere artikkel. Etterpå kom det en og hentet meg og kjørte meg til et hjem for gatebarna, som låg 8 km utenfor byen. Her ble jeg fortalt at jeg var heldig som fikk lov til å besøke dette hjemmet, for de fleste her hadde veldig dårlig erfaringer med hvite turister, mildt sagt. Jeg skal si jeg følte meg veldig privilegert også, for det ble en helt fantastisk opplevelse.

Her har jeg tatt et bilde fra fotballbanen, hvor det var full aktivitet hele tiden jeg vare her. På dette hjemmet bor det nesten 60 gutter fra 6 år og opp til 18 år. Jentene hadde et eget hjem lenger inne i Pattaya. Disse er blitt hentet inn fra gatene i Pattaya av thaifolk som jobber på dette hjemmet. Det kan være både en farlig og tung jobb, for de blir ofte truet på livet av de som tjener penger på disse barna. Mange av de som tigget på gaten er kuttet opp og har svære arr på kroppen, for at turistene skulle få mer medynk og da gi mer penger. Disse skadene blir utført av foreldrene eller andre som "passer" på disse barna og tar hele tigger fortjenesten. Dette at voksne folk kommer og henter penger fra disse gatebarna har jeg selv sett med mine egne øyne. Her kunne jeg se på øynene hvem som hadde fått være her en stund, og hvem som nettopp hadde kommet inn. Det var øynene som avslørte det, fulle av livsglede hos de som hadde vært her en stund, helt tomme øyne hos de nyankomne. Disse på bildet har i hvert fall vært her en stund, bare se smilene deres. Dette hjemmet har en egen skole og de driver og jordbruk hvor de dyrker mat til eget bruk.

Her tok flere meg med rundt på området og viste meg stolt alt de dyrket og alle hønene de hadde. Jeg fikk også lov til å komme inn og se hvor de sov, spiste og hadde skole. Da jeg senere på kvelden skulle hjem, ble jeg invitert av mange til å komme tilbake å skarke fotball med de. Det er sjelden jeg har følt meg så glad og privilegert da jeg ble kjørt hjem på kvelden av han som var lederen på dette hjemmet. Det var som om jeg hadde vært i en annen verden enn den jeg levde i, hvor jeg hver dag såg mange triste skjebner. Denne verden jeg hadde fått lov til å kikke litt inn var, var fylt med mange engler som virkelig brydde seg om disse barna, og ofret mye av seg selv for at disse barna skulle få føle den tryggheten de virkelig fortjener. For ingen barn fortjener den grusomme skjebnen som mange her fortsatt har som gatebarn, hvor de enten tigger eller selger seg selv, eller begge deler. Da er det godt å vite at det finnes håp for disse også, i form av "englene i Pattaya", for engler er disse fantastiske menneskene som jobber her. Jeg skal komme mer tilbake om dette i en mer utfyllende artikkel om hele dette senteret, hvor jeg har mange flotte bilder.
Ellers så var jeg innom politistasjonen her på mandag, hvor jeg hadde et par spørsmål i forbindelse med motorsykkel ulykker. Jeg har etter hvert sett en del ulykker, og spor etter flere der det er krittet opp på asfalten. Jeg ville vite hvor stor prosent av turistene som var involvert i disse, for jeg ser temmelig vill kjøring av ganske mange turister, som bare er nødt til å gale før eller siden. Først ble jeg henvist til en politioffiser, som etter flere overveielser sendte meg videre til et annet kontor hvor jeg ville få hjelp, sa han. Da jeg til slutt hadde fått svar, hadde jeg vært innom fire flere kontorer og også sittet ved siden av en gjeng fanger i håndjern som var på vei ut til en lastebil som fungerte som fangetransport. Denne hadde et bur på lasteplanet hvor alle fangene ble plassert i, helt åpenlyst for alle. Den ene fangen var han som jeg fortalte om jeg så på tv som hadde halshugget en annen i et narko oppgjør her i Pattaya. Han ble festet og låst fast til en egen vegg i dette buret, med ansiktet ut mot gaten. Det er ingen kjære mor her for forbrytere. Vel, svaret jeg fikk om hvor stor andel av ulykkene som turister var involvert i, var ca. 60%. Og jeg ble forklart at ca. 80 % av disse igjen, var påvirket av alkohol (ikke for lite heller etter faktene han viste meg). Det var ganske mange av disse som aldri mer ville kjøre motorsykkel igjen, heller ikke reise på noen ferie heller. For de reiste hjem i kister. Håper disse skrekkens eksemplene gjør at min kjøring blir litt roligere, for etter Jansila sine klager fra baksetet, kan jeg nok ta det litt roligere.

TIL TOPPS

26.11.00 Oj, oj så fort tiden fyker av gårde. Denne uken har vært litt av den late typen. Vel, jeg har nå fått med meg Jansila på min daglige joggetur. Men i grunnen skulle jeg nå for tiden hatt meg minst to joggeturer til dagen. Jansila er så ivrig kokk, og kjempe flink også, at jeg inntar mer kalorier for tiden enn jeg klarer å forbrenne med kùn en tur. Den eneste løsningen er å ta mer joggeturene, for jeg tror ikke jeg klarer å stoppe hennes ivrige "dans" på kjøkkenet (tror ikke jeg ønsker det heller). For nå har jeg som plommen i egget. Vel, da vi skulle kjøpe joggesko til henne, tok hun meg med til en svær markedsplass som jeg ikke visste om, selv om den ligger ikke langt fra hvor jeg til vanlig roter rundt. Markede ligger mellom tempelet Chaimongkol og telekommunikasjons senteret på Pattaya Thai (eller på "norsk", South Pattaya Road), og er som de aller fleste markeder her nede. Her kan man kjøpe det meste som finnes, fra alt innen klær til det meste innen Thaimat (og det innbefatter også frukt) til veldig billige penger. Her kjøpte hun joggesko til ca. 90,- Nkr.
Var på Jomtien lørdag for å se på Kings Cup i vannscooter, hvor nesten hele verdenseliten stilte opp. Det var en kjempe flott stemning på tribunen, spesielt når to hjemmefavorittene hoppet inn i dansen til heiagjengen. Da hylte og skreik jentene som om de var på en Back Street Boys konsert. Helt vilt, stemning fikk meg til å gå inn i "gåsehud stadiet". Bare da hjemmefavoritten kjørte opp til første plass, var stemningen like stor. Det meste av showet foregikk mellom heatene, for det kunne bli lange pauser mellom heatene (legger inn bilder senere).
På søndag stod vi opp kl. 06:30 på morgenen for å gå i tempelet for ofring til Budda (mat til munkene). Hjemme i Norge er det vanlig med Gudstjenester hver søndag formiddag for de som ønsker det. Her er det også en gang hver uke, men ikke alltid på samme dag. På kalenderen står det et lite Budda bilde på den dagen det faller på hver uke, så "interesserte" må følge med på kalenderen. Klarte ikke helt å forstå hvorfor dette skjedde på forskjellige dager. Det ble en ganske interessante "messe" hvor vi først satt på gulvet foran 20 - 25 munker som satt oppe på en slags sene, hvor sjefsmunken som satt helt til venstre av de og messet monotone setninger som resten av munkene repeterte i kor etter hvert. Mens dette foregikk, begynte folk å fylle opp svære skåler med ris som ble fraktet bak senen, og la så resten av maten på store brett som de satte opp til munkene på senen. Det ble ganske mange bretter forrann munkene etter hvert. Da "messingen" var over, satte munkene seg til å spise av maten som nå sto langs hele senen. Da var det å vandre bort til en av de store Budda figurene og tenne opp lys og røkelse og legge blomster forrann Budda, som ble etterfølgt av en bønn. Så var det bare å reise hjem igjen (for å sove igjen ). Men det ble for meg en ganske spesiell opplevelse, nokså åndelig i grunnen.

Her er hele munkeskapet samlet på en sene.

TIL TOPPS

20.11.00 Som Dere sikkert har lagt merke til på bilder, så har det ikke vært mange bilder av min "kone" på en stund. Forklaringen på det er at vi dessverre ikke lenger er sammen. Hvorfor gidder jeg ikke å komentere her, bare si at det nok var det beste som kunne skje ut fra en håpløs situasjon. Trist, men det blir nok ikke flere forsøk på å få det til å fungere. Disse tidligere omtalte "uheldige omstendighetene" var ikke så tilfeldige allikevel. Og det gjør det lettere å akseptere situasjonen for meg.
Vel, som dokker sikkert forstår, så går livet videre her nede for det. Etter å ha vært alene her i huset i over tre uker, har jeg nå fått selskap av en kjekk jente på 28 år, som jeg traff ganske tilfeldig her i helgen. Og det rare med det hele, er at hun også er fra Nakhon Sawan. Får ikke håpe det er noe dårlig omèn det då. Hennes navn er Jansila, men kalles bare for Jan (utales "djann"). Kan bare si at hun ikke gjør min tid her kjedelig. Slik som det ser ser ut nå, så kommer nok dere til både å få se og høre mer til henne i tiden som kommer.

Kan også se et bilde av henne her

TIL TOPPS

16.11.00 Plutselig har det allerede gått en måned! Skal det gå med dette tempoet, så er jeg hjemme før jeg har fått gjordt bare en brøkdel av det jeg skulle hatt gjordt. Men det betyr vel bare at jeg koser meg godt når tiden flyver avgårde i rakettfart.
JAAAAAA,,,, endelig har jeg fått tilgang til internettet fra huset jeg leier, endelig! Som tidligere fortalt, så kan ting ta forferdelig lang tid her nede. Nå slipper jeg å ta pc`en med meg inn til byen for å laste opp sidene mine til nettet. Og billigere blir det også.
I begynnelsen av denne uken reiste jeg inn til Bangkok for å hente billetten min for min uke hjemme i Julen. Måtte inn på SAS sitt billett kontor i Sukhumwit for å hente den. Jeg tok bussen inn til Bangkok, noe som ikke tar mer enn rundt to timer, til en pris rundt 20,- norske kroner. Da jeg kom fram til hotell Ambassador i Sukhumwit, det samme samme som tidligere, hadde jeg klart å gjøre det store igjen. Hadde levert passet og nesten booket meg ferdig inn og visakortet skulle sjekkes, viste det at jeg hadde reist fra det i Pattaya. Og ikke hadde jeg mye kontanter på meg heller. Det var ingen andre løsninger enn å levere fra meg en veldig flau beklagelse, og forklare at jeg ville komme tilbake neste dag. Så det var bare å reise tilbake til Pattaya igjen med ugjordt oppdrag, for så å returnere neste dag igjen.
Da jeg flott kom glidende inn på hotellet igjen neste dag, med visakortet i stolt hånden , var det en ny innsjekking med den samme flotte damen i resepsjonen. På fliret hennes å lese, så husket hun meg igjen. Smilet ble ikke mindre da jeg skulle vise frem passet. Etter en feberilsk leting i min lille bagasje, måtte jeg meget flau forklare til den samme damen at jeg hadde glemt igjen passet denne gangen. Må si at jeg nå begynte å føle meg ganske redd nå, for min distrè oppførsel minnet meg veldig mye om en som jeg delte kontor sammen med den siste tiden på Laerdal (ikke vondt ment JG). Jeg så med skrekk og gru på å reise frem og tilbake en gang til, men salpp det heldigvis denne gang. For siden jeg hadde ligget her en måned tidligere, hadde de fortsatt kopi av passet mitt liggende. Men jeg er fortsatt skremt av hvordan tingene fungerer (eller ikke fungerer) der oppe i den lille hjernesuppen min, hvis den då ikke er forsvunnet helt.
Og her en annen liten skrekkopplevelse som holdt på å få meg til å forlate mitt eget skinn!
Da jeg var hjemmom i Pattaya for å hente visakortet og skulle tilbake til Bangkok igjen, hadde jeg en helt forferdelig frustrerende opplevelse. Jeg praiet en bathtaxi (picup) som ikke hadde andre passasjerer. Det var en kvinnelig sjåfør, og da jeg sa hvor jeg skulle, ba hun meg sette meg inn i pasasjersete ved siden av henne (normalt så sitter passasjerene på lasteplanet bak). Den raskete veien til buss-stasjonen fra hvor jeg bor, er en hovedgate et stykke utforbi selve Pattaya. Da vi kom til der vi skulle svinge av, og hun ikke gjorde tegn til å ville svinge av, begynte jeg å peke hvor JEG ville. Hun bare smilte og nikket og kjørte rett forbi. Nå var det ingen annen vei enn å kjøre ned til, og gjennom Pattaya. Noe som ville ta dobbel så lang tid MED EN NORMAL TAXISJÅFØR. Og jeg hadde ikke så veldig god tid. For dersom jeg misset den bussen som gikk halv tolv, måtte jeg vente i halvannen time til neste. Og det var bare 20 minutter igjen. Det jeg ganske snart oppdaget, var at denne sjåføren ikke var noen normal sjåfør, men helt sikkert måtte være den værste i hele Pattaya, for ikke å si hele Thailand. Der de andre normalt kjører i 70 -80 km/t, presterte denne damen å holde seg rundt 30 - 35 km/t. Og hun virket så redd og usikker hele tiden at jeg lurte virkelig på om dette var hennes første kjøretur. Vel, min frustrasjon øket i samme tempo som klokken nærmet seg halv tolv. Da jeg flere ganger prøvde å hentyde om kanskje litt raskere tempo på bilen, bare smilte og bukket hun, men taxien sluret fremover i samme lave tempo. Jeg lurte helt seriøst på å gå av flere ganger, for jeg kunne sikkert ha spasert like raskt. Og den køen og kaoset hun etterlot bak, gjorde at jeg sèg sammen i framsete for prøve å skule meg, for jeg følte meg helt dum på hennes vegne. Og plutselig sier hun til meg; "I`m catolic". Liksom som om det var en unskyldning god nok for å være i god gang med å lage et kjempestort mavesår på meg. Inni meg selv var jeg helt på gråtens rand nå, ba en stille inntrengende bønn til Gud om at han måtte slutte å more seg sånn på min bekostning. Jeg er helt sikker på at det er kùn Gud som kan ha en slik fantasi til å putte meg i slike frustrerende situsjoner (kanskje han vet at jeg hadde gjordt akkurat det samme med andre, dersom jeg hadde hatt anledningen). Og det aller galeste med denne grufulle sjåføren, var at når vi endelig kom fram til buss-stasjonen, to minutter på halv tolv, forlangte hun dobbel pris av hva normalt er. Hadde jeg hatt bedre tid, skulle hun virkelig fått dobbelt opp av noe annet fra meg. Men siden tiden var knapp nå, slengte jeg til henne rundt halvdelen av det jeg betalte dagen før og løp. Hennes høye protester fulgte meg helt til jeg kom inn i bussen, der alle sammen satt stirret på meg og tenkte sikkert at jeg hadde løp fra hele betalingen. Jeg hadde jo ikke det, bare betalt hva jeg syntes turen var verdt, helst litt i overkant. Jeg hadde mest lyst til å skrike ut til alle at de aldri måtte finne på å ta en taxi med kvinnelig sjåfør i Pattaya, dersom de ikke hadde den stygge uvanen med å like å pine seg selv. Jeg skal i hvertfall i fremtiden se etter hvem som kjørere før jeg hopper ombord!
Men ellers så går ting bra, mye å henge fingrene fatt med. Hvirkelig kjekt å se at mange er inne på hjemmesiden, og også sender meg hilsener og mailer. Jeg prøver så godt jeg kan å sende svar tilbake til alle.

TIL TOPPS

8.11.00

Kan ikke sei at jeg lengter hjem når jeg leser i avisen om hvordan været er hjemme i Norge. Den siste uken her har vært helt topp her nede. Sol hver dag og fine temperatur om natten. Det vil sei at vi ikke trenger å ha air con på når vi sover. Det kan faktisk av og til være litt kaldt når jeg er ute og kjører motorsykkel sent på kveldene. Men om dagen er det varmt, for varmt til å kunne jobbe i hagen :-). Den beste tiden for det er sent på ettermiddagen, dersom jeg smører meg inn med myggolje. Myggen var en sann plage i den første tiden. Men etterhvert har den blitt såpass lei av meg, at når jeg smører meg inn gidder den ikke å bry seg så mye om meg lenger. Den første uken nyttet det ikke i det hele tatt med myggmiddel, i hvert fall ikke det skvipet jeg hadde kjøpt. Det var så gale til og begynne med, at jeg vurderte å flytte. Men med gode råd fra gode naboer, så går alt så mye bedre. Det som har vært en værre plage med å bli kvitt, er mauren. Tror det finnes en bråte forskjellige typer maur her, mange små og noen som er virkelig store. En art av de store hadde begynt å lage reier i et av trærne i hagen, limet mange store blader sammen som et stort bol. Vi kunne ikke gå for nære treet, for mauren kunne rett og slett hoppe på oss. Vepsestikk er småting i forhold til bit fra disse gangsterne. Min gode amerikanske nabo og jeg startet en kjemisk krig mot disse hissige krigerne, og etter tre harde dager med kjemisk utmattelse krig, hadde vi endelig tatt tilbake treet (og hagen). Seieren ble feiret med brask og bram i hagen etterpå. De små maurene er lettere å fikse. Det gjør jeg på egenhånd, med litt kjemitrylleri på lur. Huset grenser til et slags skogsområde, så jeg vil hele tiden være i krig med en eller annen maurstamme som vil overta mitt domene. Har også blitt fortalt at jeg ikke må bli overrasket dersom det det dukker opp en slange eller to i hagen. Men skal jeg tro noboene, så er ikke mangen av disse særlig giftige. Kommer det noen på besøk, skal jeg prøve å ta bilde av de før de forsvinner igjen. Ellers så har jeg den gleden av å våkne hver morgen til masse flott, og for meg ukjendt fugle sang. Det er deilig å bo ute på landet :-)
Bildet er tatt fra der jeg vanligvis oppholder meg når jeg er på Jomtien for å slappe av på stranden. Rett over gaten fra "min" solstol ligger hotell Opal House. Har også begynt å ta joggeturene her ute på Jomtien nå, mens strand promenaden inne i Pattaya er okkupert av forberedelsen til den store Loy Kratong festen. Det er ganske fint og fredelig på Jomtien nå, ikke så mange turister enda. Men fra midten av denne måneden begynner de å strømme til fra Europa. Så fremover mot Jule- og Nytt År`s tider vil det etter hvert fylles godt opp på stranden med solhungrige vinter bleke turister.
Ellers så sliter jeg med å få til Internett oppkobling fra huset. Modemet i min pc er rett og slett for ny til telefonlinjen her. Var hjemme hos en på andre siden av byen, hvor jeg prøvde å koble meg på, som gikk helt flott. Etterpå koblet jeg meg på hos naboen, som har Internett selv, men her var det helt umulig. Så vi ringte etter en spesialist som hadde hjulpet naboen når han hadde problemer. Men naboen var redd for at han ikke kunne hjelpe meg for det, siden alt er på norsk på min pc. Det er jo ikke det beste for en Thai. Men her nede har jeg sluttet for lenge siden å la meg bli overrsaket av hvilke overraskelser som til stadighet dukker opp. Den Thai spesialisten som dukket opp viste seg å være en ung mann som heter Jakob, og hadde blitt adoptert til Danmark fra han var bitte liten. Hadde bodt i Danmark i hele 25 år før han flyttet tilbake til Thailand, så min norsk språkelige pc var ikke noe problem for ham. Min stakkars amerikanske nabo som liker veldig godt å være "ordstyrer" når flere samles, følte seg nå helt utenfor. Han forstod hverken dansk eller norsk, så han takket for seg og gikk hjem. Det ser ut som om den telefonlinjen som går til våres område ikke takler mitt modem. Da er det å prøve ett nytt som min nye danske venn kommer med til helgen. Så i slutten av denne uken håper jeg endelig å få tilgang til Internettet hjemmefra. Det er så mye lettere å sitte hjemme og laste alt ut på nettet, eller at jeg på forhånd må prøve å redigere alt før jeg må inn til en av Internett kafeène i Pattaya for å laste det ut på nettet. Det kan bli temmelig dyrt å sitte der i flere timer, dersom jeg ikke har gjordt alt riktig på forhånd. Dessuten liker jeg ikke å springe frem og tilbake med pc`en for å koble meg opp på mange foskjellige plasser. Så nå håper jeg endelig at det kan ordne seg til for meg til helgen.

TIL TOPPS

31.10.00 Nå har jeg kommet meg sånn noenlunde på plass i Pattaya. Jeg booket først inn på et hotell som heter AA hotel Pattaya, som jeg har ligget på flere ganger tidligere. Det er et ganske koselig og billig hotell med en virkelig hyggelig betjening, som ligger helt ved stranden inne i selve Pattaya. Fra terrassen med svømmebassenget i 4 etasje er det en nydelig utsikt over hele Pattaya beach. Tar meg joggeturer nesten hver ettermiddag på strand promenaden som er både vakker, og fin å jogge på. Med Janis Joplin eller The Rolling Stones på walkmannen og med så mye fint å se langs promenaden, kan det bare ikke bli bedre. Det tar ca. 35 minutter frem og tilbake, dersom det går som normalt. Men det gikk ikke så "normalt" de første turene. Jeg trodde først kondisen min hadde sunket helt ned til bunn nivå siden jeg forlot Norge. Jeg gikk fullstendig tom for krefter de første turene, og klarte ikke å fullføre hele turen uten å stoppe flere ganger for å få pusten tilbake. Men det viste seg at med så mye fint langs løypa, prøvde jeg "ubevisst" å løpe så stilig som mulig for å gjøre et best mulig inntrykk på alle disse kjekke som smilte og ropte etter meg. Og det tappet meg for alle kreftene før jeg var kommet halvveis, så jeg måtte gå tilbake til min egen "Hansi" stil igjen. Da gikk det som en drøm, og de roper like mye etter meg for det. Livet er herlig dere :-).
Hadde forresten en "nær døden opplevelse" på min joggetur her på tirsdag. Med Rolling Stones syngende på Bob Dyland`s sang "Like a rolling stone" på walkmannen, så jeg plutselig masse oppskremte ansikter mot meg i det samme øyeblikket som en svær råtten gren smalt i gaten rett forran meg så flisene føk rundt meg, samtidig som Mick Jagger synger "how does it feels?" fra sangen til Bob. Jeg fikk ikke tid til å reagere eller føle noe i det hele tatt, bare hoppet tilsynelatende kjekt over grenen og løp videre med et smil som om dette var noe som hendte meg hver dag. Men sannheten var at jeg måtte knipe virkelig hardt på noen helt spesielle muskler for ikke å få en uheldig utblåsning på en plass som hadde gjordt meg temmelig flau. For hadde grenen truffet meg, tror jeg ikke Mick hadde trengt å spørre meg hvordan det føles, for det hadde jeg sikkert aldri fått kjangs til å kjenne etter. Nå blir jeg sikkert omtalt som den "tøffe joggeren" her nede :-).

Har nå endelig fått besøk fra Nakhon Sawan. Hennes navn er Sanakun, men går bare under kallenavnet Pooi. Vi giftet oss i Novenber -99 etter å truffet henne på min første tur til Thailand i januar 99. Men flere mer eller mindre uheldige omstendigheter gjorde det til at vi ikke hadde den helt perfekte starten på våres ekteskap. For ordens skyld, så er vi kun gift på Thailandsk vis, uten å ha gått løpet med de norske myndighetene enda, p.g.a. av disse uheldige omstendighetene. Hun er en deilig jente med en herlig utstråling, så nå er det bare å ta meg selv et godt tak i nakken, så kansje jeg slipper å rote dette òg til. Familien hennes kjørte henne selv ned fra Nakhon Sawan, som er en kjøretid på rundt 6 timer. De var vel redd for å la meg spinne rundt her nede alene, med alle de fristelsene som lurer overalt her :-). Det kan saktens være ganske tøft å vase rundt alene i Pattaya kveldstider uten å gi etter for alle fristelsene som lurer overalt. Men heldigvis, så er jeg jo kjendt for å være en standhaftig mann med kraftig viljestyrke når det gjelder slike ting (he-he), så det var jo ingen fare her då (for å være helt ærlig, kom hun ikke en dag for tidlig).
Vel nok om det, nå har vi leiet oss et lite koselig hus rett utenfor byen i et rolig boligstrøk, på veien mot Jomtien beach.

Vi hadde først bestemt oss for en leilighet som lå inne i byen med en nydelig utsikt over Pattaya, men følte det ble litt for lite (og dyrt). Det var faktisk vanskeligere å finne noe som passet enn hva jeg hadde forestilt meg før jeg reiste ned her. Prisene har blitt skjøvet skyhøye den siste tiden p.g.a. den store pågangen fra alle "farangene" som enten ville kjøpe eller leie. Onsdag den 25`ende flyttet vi inn.
Vi kan nå treffes på tlf. +66 38 25 00 77 eller +66 146 11 032, for dere som ønsker det. Enda kjekkere hadde vært om noen tok turen ned til oss, har plass til to - tre stykker om gangen. Bare ta kontakt først, slik at ikke det blir noe "overbooking" her :-).
Jeg har også skaffet meg en motorsykkel som jeg freser rundt med. Det er litt uvant med venstrekjøring til å begynne med, men tror det kommer seg før jeg gjør den helt store tingen. Det vanskeligste å huske på at når jeg svinger inn i en ny gate, er å fortsette videre på venstre side. Ellers så må jeg huske på å holde munnen lukket når jeg er ute å kjører på kveldene, for ellers risikerer jeg å svelge masse "ting" som er ute å flyver. Hva jeg svelget den første kvelden jeg var ute kjørte, hvet jeg ikke. Men det smakte ihvertfall så lite godt at jeg nå håper at jeg har lært meg å holde munnen lukket når jeg er ute og kjører på kveldstider.
På torsdag var vi på stranden for første gang, kjørte ut til Jomtien. Etter en god frokost på terrassen til Opal hotel, var det bare å hive seg ut i det varme havet. Etterpå var det bare å la den varme asiasolen brenne det den ville på hele kroppen. Dette var min første virkelige soldag etter jeg kom til Thailand. Nå skal jeg virkelig begynne å jobbe med å få den rette fargen, som det sømmer seg en "asiafarer". Med verdens deiligste jente ved min side, sol og sjø så langt øyet kunne se, skal det bli vanskelig å finne noe bedre liv enn dette. Det måtte være at min sønn Daniel også var her sammen med meg. Jeg tok meg en spasertur langs stranden, helt til en masse klipper stoppet meg fra å komme videre. Her møtte jeg en herlig type fra Sveits som vandret rundt med en svær stein som han hele tiden heiv fra den ene hånden til andre, enten bak ryggen, på framsiden eller over hodet. Han var vel i begynnelsen av 50 åra, og virket veldig veltrent og sprek og hadde en helt spesiell bart som gikk nesten fra øre til øre. Han var kjempe herlig å prate med, og han fortalte meg masse om hvordan jeg som best kunne finne meg best til rette i Pattaya. Vi avtalte også å møtes på mandag for å springe sammen med masse andre på noe som heter Hash løpet. Kommer tilbake til dette når jeg har vært igjennom det.
Jeg har også avtalt med en lokal fisker om å få være med en fiskebåt ut på havet for fiske, kanskje neste uke en gang. Her må jeg "mønstre" på rundt midnatt fra Pattaya, hvor turen så går ut til en av småøyene utenfor Pattaya for overnatting, før vi reiser ut på havet tidlig på morgenkvisten for fiske. De pleier å være tilbake igjen rundt elleve tiden på kvelden etter med levering dagens fangst. Dette er noe jeg gleder meg til å få være med på. Jeg har vært flere ganger på bryggen for å se når båten kommer inn med fangsten. Her er sannelig masse rare fisker å se.

TIL TOPPS