NYE ERFARINGER OG OPPLEVELSER
Å bosette seg i et land med så forskjellig kultur som Thailand har i forhold til Norge, gjør at det for meg oppstår episoder som gir meg helt nye erfaringer og tanker om det å bo her. Ting som for meg kan virke helt på trynet ut, er helt normalt her, eller omvent. Jeg tror at hele mitt opphold her nede vil være fullt opptatt med å lære meg masse nye ting om hvordan jeg må forholde meg i de forskjellige situasjonene. For med min "norske" måte å leve på, kommer jeg ikke langt med her nede. Her nytter ikke å komme tro at JEG er noe bedre bare fordi jeg kommer fra et såkalt sivilisert land som Norge. Her er mye som en bare må akseptere, selv om det virker aldeles urettferdig. For eks. er du uheldig å krasje med en Thai, så samme hvor mye feil han har, får du automatisk feilen. Tusenvis av liknende eksempler finnes her nede, der "farangen" automatisk må betale seg ut av problemet, samme hvor lite hans feil det er. Høres sprøtt ut, men allikevel er Thaiene et herlig folkeslag.
Her skal jeg prøve å skrive om slike ting som jeg opplever litt uvanlig, eller andre opplevelser som kan være litt komiske. De som kjenner meg, vet jo hvor flink jeg kan være til å gjøre akkurat det motsatte av det normale i mange situasjoner.
Flerkoneri i Thailand
Hørte her forleden dag at det er ikke mer enn ca. 50 år siden flerkoneri ble forbudt i Thailand. Og det er vel derfor at dette fortsatt ligger litt igjen med hvordan det mange steder er nesten akseptert at thai menn fortsatt har "second wife", "mia noi" (elskerinne). Dette er på en merkelig måte akseptert på en slags taus måte hos de fleste koner som havner i denne situasjonen. En situasjon som kan virke temmelig absurb for oss som kommer fra en vestlig kultur. Men det fører også til mye sjalusi hos de som ikke aksepterer at mannen har en på si. Og det har vel mange "faranger" som har inledet forhold til thaidamer fått merke, da de i utgangspunktet tror at også vi "faranger" operer på samme måte. Og det er jo ikke til å stikke under en stol at noen av oss gjør det, men langt i fra i samme omfang som thaimenn. Vi er faktisk meget trofaste i forhold til de. Men dette tar tid å innarbeide for en thaidame, særlig hos de som har levd i et forhold med en slik thaimann. Men selv om det fortsatt er meget utbrett med "mia noi", så finnes det også mange trofaste thai menn, så en skal ikke "kjemme alle under samme kam". Og tror nok at med tiden er dette er en "skikk" som vil være mindre "akseptert" blandt thaidamene.
Men det er litt rart å få se hvordan tilfeller av slike ting fungerer, hvor den episoden jeg jeg opplevde her i uken viser hvor bisarr det hele kan virke.
Jeg ble ringt opp av en venninne av en venn av meg, at det hadde skjedd en ulykke og at jeg måtte komme med en gang. Og jeg hoppet i bilen og kjørte til hans leiligheten, hvor jeg fant min venn i dårlig forfatning, og måtte tilkalle sykebil. Da vi kom til sykehuset, var det blitt såpass ille at det stod om livet. Men etter stund fikk legene kontroll over situasjonen og pasienten var over den værste krisen. Og da han senere ble trillet opp til intensivavdelingen, måtte hans venninne og jeg vente utenfor døren, hvor det var satt opp rekker med stoler på begge sider av døren. Og mens vi satt og ventet, kom det etter en stund en ung dame gråtende hjerteskjærende ut av døren, og satte seg på den andre siden av døren hvor vi satt. Hun hadde kontakt med noen i mobiltelefonen, hvor hun prøvde å snakke mellom gråteanfallene. Og ikke lenge etterpå kom det ut av samme dør en litt eldre dame sammen med en jente i tenårene. Hun gråt like hjerteskjærende som den første, så jeg tenkte at dette var av samme familie, og hadde fått en tragisk beskjed inne på intensivavdelingen. Men selv om at det var bare hun som kom ut først som satt på den andre siden av døren for oss, så kom de og satte seg på den andre siden hvor vi satt, og enset ikke den andre et blikk. Og da tenkte jeg at dette måtte være to forskjellige tilfeller av tragedier. Men etter en stund begynte jeg å forstå litt av hun som satt på vår side, da hun snakket i telefonen, at hun var konen til en som var alvorlig skadet i en stygg ulykke, og som ikke ville overleve natten. Og at hun som satt på den andre siden av døren var mannens "mia noi". Og at de begge var her for pleie for mannen og elskeren! Og selv om de ikke enset hverandre med blikk, så var det heller ikke noen følelse av fiendeskap melom dem. Og da vi litt senere fikk komme inn og se til vår pasient, fikk jeg se en merkelig seanse som foregikk på det rommet som dennne mannen med både kone og elskerinne lå. Da sto både konen og elskerinnen og gråt mens de strøk og klemte kjærlig på han, fra hver sin side av sengen. Må innrømme at dette gjorde meget stort inntrykk på meg, og gjør at jeg føler det mye mer med den thailandske kulturen som jeg har veldig store problemer med å forstå, enn hva jeg trodde. Trenger nok mer enn det livet jeg har i dag til å kunne sette meg inn i og forstå denne utrolige kulturen helt.
Og som om ikke dette var nok, så jeg samme kveld som jeg skriver dette et tv program om en gammel mann som har levd hele sitt voksne liv sammen med to koner. Her satt han i tv studio, en mann på rundt 90 år, sammen med begge konene som var omtrent på samme alder og fortalte om sitt liv med to koner. Hvor han fortalte at de i alle år hadde ligget alle 3 i samme seng, med han i midten! De hadde til sammen fått 33 barn og over 50 barnebarn og oldebarn, som alle var tilstede i tv studio. Og et av barnebarnet sto også frem og sa han hadde en "mia noi".
Så jeg må innrømme at det er spennende å oppleve dette landet og folket med en allsidig og spennende kultur som jeg litt etter litt får nærmere innblikk i. Men jeg tror ikke jeg vil ta til meg alt som denne kulturen "tilbyr", trivest best med en kone jeg. Tror forresten ikke at jeg hadde hatt helse og nerver til å ha to thaidamer jeg :-)
Stakkar Chris, som ikke får tenner på minst et år!
Chris og jeg hadde her forleden dag det kjempemoro med å lage grimasjer forran speielen. Vi koset oss begge og lo masse, særlig Chris, av hvor barnslig faren kunne være. Men gleden ble kortvarig. For Jansila var snar med å avbryte oss i denne kjekke leken. Her måtte en ikke speile spebarn, for da ville det gå minst 1 år før de ville begynne å få tenner!(?) Så i følge Thailandsk overtro, skal ikke Chris få tenner før han er blitt 13 -14 måneder, stakkar!
Så nå er det bare vente og se når tennene til Chris begynner å dukke frem.
Men siden Chris allerede er speilet, så gjør det vel ingenting om vi lurer oss til litt mer av denne leken?
Hva må Thaiene tro om oss Nordmenn?
Så lenge jeg har vært her nede, har jeg lest
Bangkok Post nesten daglig. Og på den tiden har jeg 3 ganger kommet over nyheter om Norge som har stått på framsiden av denne avisen.
Første gang var i fjor, der det sto en repotasje om han som hadde kjørt for fort gjennom fotoboksen og ble knipset. Hvor han så rev den ned og hev på sjøen.
Andre gang var for et par uker siden. Og denne gang var det om at Norge har en finansminister som hadde giftet seg med en fra samme kjønn. En ganske stor repotasje.
Tredje gang var en enda større repotasje om at Norge var det landet der folket likte best å elske ute i det offentlige. Denne sto i forrige uke.
Så det jeg har fått vite om Norge gjennom denne avisen, er at vi hiver fotobokser på sjøen når vi kjører for fort. Og liker best å kose oss ute i Gud's frie natur, mens regjeringsmedlemmer inngår partnerskap!
For et rart folkeslag vi må være, i thaienes øyne!
Måle høyden på min nyfødte sønn, det er ikke lett det!!
Selv etter å ha bodd her i over et år nå, så er det fortsatt mange rare ting og skikker som fortsatt forundrer meg meget. Her er det en ting som jeg nettopp fikk lære meg, etter først å ha lurt mye på en stund.
Den 25'ende september ble min sønn Chris født på sykehuset i Nakhon Sawan. En frisk og vakker liten babygutt på 3000 gram nøyaktig, og .... cm lang?!
Hmm, hvor ble det av lengden? Her hadde jeg nettopp fått en sønn på 3 kilo, men ingen viste hvor lang han var. Gadd de ikke å måle dette i det hele tatt? Var de ikke interresert hvor lang, eller stor han var? Og da jeg flere ganger spurte hvor lang han var, bare kikket de på meg med et rart blikk og trakk på skuldrene. Dette gjaldt både min kone og sykepleierne. Chris hadde også fått en merkelapp rundt det høyre håndleddet med alle opplysningene om han, uten lengden. Jeg lurte fælt på dette en stund, hvorfor jeg ikke fikk vite hvor lang min sønn var. Jeg tenkte også på en stund å kjøpe meg et måleband, slik at jeg selv kunne mål lengden på Chris. For jeg ville jo vite dette. For når jeg snakket med venner hjemme i Norge, var alltid det samme spørsmålet om hvor tung og lang han var. Og da føltes det litt dumt å bare kunne si hvor tung han var. Og når det ble spurt om lengden igjen, kunne jeg bare svare.
"Jo, han var ganske stor, men vet ikke hvor. For de gadd ikke å måle han her".
De lurte nok på hvilket rart sykehus vi brukte!
Men det ble ikke til at jeg kjøpte dette de første dagene, men hadde det i tankene hele tiden.
Og når jeg så måtte reise hjem til Norge bare tre dager etter at Chris ble født, av personlige årsaker, hadde jeg glemt det hele med lengden da jeg kom tilbake to uker senere. Og det gikk over en måned før jeg kom på tanken om lengden hans.
Vi hadde gått til sengs for natten, hvor Chris lå i midten av dobbelsengen og sov mellom meg og konen. Vi lå og diskuterte litt om flere ting, før temaet om hvor mye Chris hadde vokst ble brakt på bane. Uten mere ord, for jeg opp av sengen, ut på kontoret og hentet målebandet jeg hadde der. Nå skulle jeg sannelig få hvite hvor lang han nå var, selv om det nå var snart 2 måneder siden han ble født.
Da jeg kom tilbake til soverommet med målebandet og et lurt flir, for Jansila opp og viftet meg vekk. Forskrekket av hennes kraftige reaksjon, ble jeg bare stående og kikke uforstående på henne. Hva var det nå jeg hadde gjordt galt?
"Ikke bra", sa hun på thai, og pekte på målebandet mitt.
Enda mer forundret ble jeg, for jeg trodde hun mente at målebandet mitt ikke var bra nok. Et ordentlig Lufkin måleband, det finnes jo ikke bedre måleband!
"I Thailand så er det bare de døde som måles", fortsatte hun, og krøset seg som om hun frøs. "Det betyr ulykke å måle levende mennesker. Så det får du ikke lov til å gjøre, for det er det ikke noen som gjør her i Thailand".
Hennes reaksjon og på måten hun snakket, fortalte meg hvor nære jeg var å gjøre en virkelig stor tabbe. Jeg vet fra tidligere at deres Buddistiske religion er ganske mye sammenblandet med gammel overtro, som igjen har ført til mange , for oss, rare skikker. Og jeg har lært meg å ikke provosere eller neglisjere disse. For då blir jeg ikke vist mye respekt, og kan bare glemme å prøve å innpasse meg i thaienes liv og familie. Det beste er å vise at du respekterer dette, og ønsker å vite mer om dette. Og da er det store muligheter til å få virkelig innpass i thaienes virkelige liv, med både religion og skikker (som hører mye sammen).
Da var det bare å legge målebandet tilbake igjen hvor det lå, og heller være fornøyd med at Chris vokser seg stor. Selv om jeg ikke vet hvor stor.
Så etter nærmere 2 måneder fikk jeg forklaringen på hvorfor jeg ikke fikk vite lengden på Chris. Så det får jeg bare akseptere at det er slik. Får heller lure meg til en anledningen når vi kommer til Norge en tur, dersom jeg absolutt må vite det. For der kan vel ikke Budda blande seg inn i de norske skikkene?
Men det dukket nettopp en tanke på at jeg kanskje må vite lengden på Chris når vi skal bestille passet til han? Vi har jo planlagt en tur hjem i slutten av april 2002, når Daniel skal komfirmeres. Hva gjør jeg då? Prøve med øyemålet?
Samtidig er det en ny tanke som slår meg, som jeg også må sjekke opp. Når Thaiene skal ha pass, hva gjør de med høyden da? De må vel ha dette i passet deres som alle andre? Skal sjekke dette opp, men gidder ikke det i natt (den er 01:00 nå). Kommer tilbake med dette om ikke så lenge :-).
KJØRETUR TIL BANGKOK, SOM I HVERT FALL IKKE JEG KOMMER TIL Å GLEMME
Jeg må jo være lite smart, som våget meg inn til Bangkok for første gang med den "nye" bilen, midt oppe i den dårlige tiden vi er inne i nå. Så det måtte jo bare gå galt!
Det var fredags morgen rundt 07.00 tiden at Jansila og jeg startet fra Pattaya. Det føltes tryggere å ha med henne på min "jomfrutur" inn til den store skremmende storbyen. Og med litt nærvøse rykninger kom vi ut på hovedveien mot Bangkok. Dette er en tre felt vei som går helt inn til sentrum av Bangkok, med en veldig traffikk. Men etter bare noen få mil nord av Pattaya kan vi svinge av til en motorvei som faktisk er laget i høyden over den vanlige veien inn. Denne er ikke så traffikert, så den var det normale valget for oss i dag, selv om den koster noen kroner.
Men det er jo ikke alltid det går som planlagt, med meg. Da vi kom til avkjørselen til denne motorveien, klarte jeg å dure rett forbi, uten kjangs til å kunne svinge av. For å bøte på min etter hvert sviktende selvtillit, mente jeg at Jansila ikke ga meg beskjed tidsnok til å krysse to felter for å kunne svinge av (jeg kunne jo sett litt mer på skiltene). Og hun mottok det uten å svare meg tilbake. Rare disse kvinnene!
Så var det bare å følge denne veien videre til vi kom til neste avkjørsel til motorveien. Og etter noen nye mil dukket det opp et svært skilt som annonserte avkjørsel til motorvei mot Bangkok, så denne gangen klarte jeg det. Men det viste seg etter noen mil her at det ikke var den motorveien som vi hadde planlagt, men en annen som også går til Bangkok (tror det er minst 3 stykker som går til Bangkok). Vel, det var nå bare å følge denne inn og se hvor vi nå havnet i Bangkok. Den andre som vi hadde planlagt, visste vi hvor vi ville komme til inne i Bangkok, men det gjorde vi ikke nå. Men det var bare å holde stø fart og håpe det beste. Og bilen virket faktisk også god og behagelig, så det ble en fryd etterhvert som vi skred frem på denne motorveien, og min selvtillit øket med samme fart som milene svant bak oss. Men det varte ikke så lenge, for snart nærmet vi oss Bangkok forstader. Og da startet vår diskusjon om hvor vi måtte svinge av for å komme nærmest der vi hadde planlagt. Det ble en del studering av kart og veier, i fart, uten at vi ble noe klokere av det. Men da vi endelig så et kjendt navn som passet til det området vi skulle til, svingte vi av. Men her klarte jeg også å bomme ganske kraftig, for det var to alternativer her, så selvfølgelig valgte jeg den galne. Også denne gangen var det Jansila som fikk skylden, men denne gangen var det litt protester. Har du hørt sånn!?
En ting var i hvert fall helt sikkert! Vi kom inn i storbyen fra en helt annen kant enn planlagt, og værre var det at vi ikke hadde peiling på hvor! Så nå begynte jeg å bli passe varm oppe i topplokket, og kom med flere tåpelige forslag til Jansila om hvordan vi kunne løse dette. Det var en ganske uhyggelig følelse å være midt inne i Bangkok, uten å vite hvor vi var i det hele tatt. Og prøve med å parkere noen plass for å spørre oss til råd, var heller ikke enkelt. Og der vi klarte å spørre oss frem, var det heller ikke mye hjelp i, for det var som regel svar som ikke sa oss noe til hjelp i det hele tatt. Men jeg forsøkte det beste jeg kunne, og hver gang det dukket opp kjendte navn på skiltene, svingte jeg mot dette. Men situsjonen og stemningen inne i bilen var blitt nesten like varm som på utsiden av bilen, vi (vel, helst jeg då) var akkurat ikke i det mest muntre hjørnet, så det ble noen kommentarer etter hvert som jeg ikke bruker til normalt. Men til slutt, tror det tok sånn sirke 2 timer, fant vi endelig fram til den gaten som vi skulle til, men nå ringte vi til han vi skulle møte for å være sikre på å finne fram. Det endte opp med at han kom og hentet oss med sin egen bil, slik at vi kunne følge etter han til der han jobbet. Men rett før vi kom fram, begynte bilen å skape seg. Den begynte med å hoste og miste turtallet, så jeg hadde virkelig problemer med å holde følge. Heldigvis var det ikke langt fra der han jobbet, så vi kom oss på plass til slutt. Da var det å åpnet panseret for å se hav som var gale. Det virket som om motoren hadde gått varm, for det kokte på flere plasser, men termometeret inne i bilen viste normal temp (?!). Jeg lot panseret stå oppe den timen vi var der for å kjøle det hele av. Jeg sjekket også for vann, men det var plenty nok. Var litt bekymret for hva dette kunne være for noe, men fikk beskjed at overopphetete motorer var noe som skjedde hele tiden inne i den glovarme byen. Men jeg var ikke helt overbevist om at det var det som var årsaken.
Da vi var ferdige her, var det ut i trafikken igjen. Men nå visste vi hvor vi var, og sånn noelunde hvor vi skulle. Og min kone og jeg smilte til hverandre igjen, så alt var ved det normale igjen. Men akk å ve, det varte ikke lenge. Første klarte jeg å rote meg vekk på en av hovedfartsårene inne i Bangkok, hvor jeg plutselig havnet forbi der jeg skulle av. Og midt i et lyskryss ble det plutselig veldig varmt og klamt inne i bilen, hvor det også kom en kraftig lukt av brendt gummi. Panikken tok meg igjen, så det var på med alarmlyset og ut for å åpnet panseret. Det kom det masse røk opp mens bilene tutet som galne bak meg. Tror ikke jeg noen gang har svettet så mye som jeg svettet nå, selv ikke etter mine hardeste joggeturer har frembrakt så mye svette hos meg. Det viste seg at hele air-con anlegget hadde gått rett i dass, og det er vel noe av det værste som kan skje med en bil midt inne i Bangkok. Etterhvert så kom vi oss videre, med vidåpne vinduer i et eksoshelvete som Bangkok er og dyvåte svette klær. Hadde bilselgeren tilfeldigvis dukket opp der og då, hadde jeg i dag vært en morder. Til og med Jansila var nære noen ganger, da hun kom med noen kommentarer som ikke passet meg der og då. Jeg prøvde for hele meg å holde kjeften, for jeg visste at nå var det bare sur galle som kom ut derfra. Dette var en "utfordring" av min tålmodighet som mer eller mindre hadde fått nok. Det var rett før jeg bare forlot bilen der i trafikken og tok bussen hjem, for jeg hadde i grunnen fått nok nå. Sur, tørst, våt, sint og frustret var Hansi nå.
Da vi til slutt endelig fant et "verksted" som kunne kikke på bilen, fikk vi beskjed om at det ikke var noe de kunne gjøre nå, for hele air-con anlegget var røket, så det måtte nytt. Men han sa også at det var ingen fare å kjøre til Pattaya med dette. Så da var det å avlyse neste avtale, vi var allerede alt for sen til den uansett, og tok på veien hjem mot Pattaya igjen.
Og vi fant også den rette veien ut av Bangkok nok så lett nå, og havnet på den motorveien som vi hadde planlagt å kjøre inn til Bangkok på. Selv om hjemturen gikk forholdsvis greit, var jeg hele tiden redd for hva som det neste gale som ville skje. Og da vi endelig kom fram til der vi kjøpte bilen, var jeg så sliten at jeg ikke gadd å kjefte en gang. Og ble ganske fornøyd da jeg fikk bytte bil. Så nå kjører vi rundt i en Honda Accord, 2l automatic.
Men det som jeg er veldig lykkelig over med denne "erfaringen", er at ekteskapet overlevde greit. Selv om jeg "prøvde" for harde livet med å "sabotere" det når det kokte som værst oppe i topp lokket inne i Bangkok.
Men som den "tøffingen" jeg er, var jeg ikke avskremt for å prøve meg inn til Bangkok en gang til. Så på mandagen etter, var vi på tur inn til Bangkok igjen, for å ta igjen de avtalene vi måtte avlyse på fredagen. Denne gangen gikk det som smurt. Både bilen og veivalgene gikk glimrende, og inne i Bangkok kjørte jeg som om jeg ikke skulle gjordt noe annet i hele mitt liv.
EN ULYKKE KOMMER SKJELDEN ALENE
Jeg lurer for øyeblikket om det er noen som har lagt en forbannelse over meg nå. For nå føler vi at det har vært mye som har hjemsøkt oss i den senere tid. Og ikke minst har det kostet oss masse penger. For når noen Thaier ser en kjangs til å flå en farang, så gjør de det, med et smil. Det er disse som går godt under ordtaket "slanger i paradis"!
Først var det med det huset vi flyttet ut i fra. Der ser det ut som om depositumet vi betalte inn når vi flyttet inn er tapt. Selv om vi har gjordt alt på lovlig vis, har eieren funnet noen rare regler for ikke å betale oss tilbake på. Vi mener dette er noe utleiefirmaet må ordne opp i, men har mine tvil om så vil skje. Noen har sagt til meg at du aldri vil få tilbake penger som du har betalt til en Thai. Jeg får bare vente og se, og mase mer på han i eiendoms selskapet. Kanskje så kan jeg få det tilbake, men da vil jeg se på det som en gevinst, for så stor er tvilen min.
Når det gjelder det huset som vi bor i nå, så har vi bestemt oss for å flytte fra det allerede. Og her vet vi at vi mister depositumet. Men her verken vil eller kan vi nå bo. Etter at vi hadde innbrudd her, så har ting forandret seg masse. Jansila tør ikke lenger være alene her lenger, og det forstår jeg godt. Etter det vi ser på tv, og hører ellers om innbrudd i boliger her i Pattaya, og med mye værre utgang enn våres, forstår jeg det godt.
Når det gjelder selve innbruddet, så er det en egen historie òg. Vi kom hjem en lørdags kveld rundt 10 tiden, og låste oss inn som vanlig. Da jeg skulle inn på soverommet var alle skapdørene og skuffene åpne, så jeg spurte Jansila hvorfor hun hadde gjordt dette før vi dro. Hun forsto fort at det hadde vært folk inne, så hun sjekket den låste "hemmelige" skuffen langt inne i skapet, men der var det heldigvis ikke blitt brutt opp. Så bryllupsgullet og mine bankkort var fortsatt her. Nå ringte vi politiet, som kom ganske fort på plass med fire stykker. Og siden jeg var sikker på at de/han var kommet gjennom taket og ned en luke på badet, sjekket politiet dette uten å finne noen spor. Jeg var allerede sikker i min misstanke om hvem det kunne være, så jeg ba Jansila ringe de som vi leier av om å komme og låse opp nabohuset, slik at politiet kunne sjekke det. Men de hadde ikke tid å komme nå(?!) Så politiet bare tok en rask kikk inn vinduene, uten å se noe. Vi har to låser på frontdøren, der den ene er "dirksikker", og den andre som jeg nettopp skiftet viste seg å være lett å få opp, selv for en ammatør som meg. Så dersom de hadde kommet denne veien, måtte de ha nøkkler. Så etter en rask sjekk inne i huset, fant vi ut at han/de bare hadde rotet raskt igjennom uten å finne noe, for så stikke når de hørte vi kom, tenkte vi. Vel, etter at politiet hadde kjørt, begynte vi å sjekke litt mer etter rundt i huset. Etter hvert så begynte vi å se hva som var stjålet, mitt digitale kamera, Jansila sitt kamera, cd-diskmann, 2 stk. walkmenner, cd'er og andre små ting. Dette var ting som er lett omsettelige her. Men da jeg så mer etter på kontoret, så jeg at her hadde de vært grundigere med sin søken, og det var då jeg skjønte at det var den bærbare pc'en de var ute etter. Men heldigvis er den inne i Bangkok til service. Vi kjørte ned til politistasjonen for å anmelde dette, for ellers er det ikke mulig å få det tilbake på forsikringen. Og så ville vi også fortelle dem om våres tanker om hvem det kunne være.
De som vi leier huset av, er bare noen som tar seg av dette for eieren som bor i Bangkok. Og det er to hus som ligger vegg i vegg de har her, og begge sto tomme før vi flyttet inn. Ganske raskt etter at vi flyttet inn kom de på besøk hos oss, for å se hvordan vi hadde fått det. Og da ble vi enige om å gjøre noen forbedringer inne med blandt annet strekke noen telefonledninger og skifte en vifte. Han skulle få noen til å gjøre dette for oss dagen etterpå. Og dagen etterpå kom det ung mann som som gjorde jobben greit nok. Men den samme unge mannen viste seg å være sønnen til de som vi leier av, og han plutselig hadde masse å gjøre i nabohuset også de neste dagene, særlig på kveldstid. Hvor han også var inne hos oss flere ganger for å drikke vann. Og da har han sett meg jobbe med den bærbare pc'en. Og også hva naboene har fortalt oss etterpå, så har dette skjedd med hele 11 (!) stk. før oss, som også flyttet ut etter kort tid her. Og den ene naboen hadde sett sønnen trille motorsykkelen ut fra nabohuset klokken 05:00 morgenen etter innbruddet, for ikke å starte den opp før langt oppe i gaten. Han hadde gjemt motorsykkelen på baksiden og gjemt seg selv inne i huset hele natten. Hadde bare de kommet og låst opp i huset! Og etter å ha vært en flittig "arbeider" i nabohuset nesten hver kveld etter vi flyttet inn til vi hadde innbrudd, har vi ikke sett snurten av han etterpå. En tilfeldighet? Har ikke mye tro på det. Jeg er helt sikker på at han sjekket vår "timeplan" ved å late som han jobbet i det andre huset. Naboene sa at denne typen aldri hadde hatt en jobb i hele sitt liv, men der tar de feil. For jeg vet hva han jobber med. Han får utbyttet av det han stjeler, og moren får depositumpengene. Og det blir det mye av når så mange så 11 stk. har flyttet fra det på ganske kort tid. Og heller ikke alle har orket å anmelde det, fikk vi høre. Og det er heller ikke så mye vi kan gjøre med det heller, uten sikre beviser. Men det er en ekkel følelse å vite at det har vært folk inne i huset, og det føles helt ødelagt ut nå. Særlig etter hva vi også har hørt i ettertid. Også politiet bare smilte når vi fortalte hvor vi bodde, for her er det helt vanlig med slike ting. Så hver gang vi kommer hjem nå, er vi like redd hva som møter oss. Og slik vil vi ikke ha det. Og bare det at jeg ikke lenger kan reise fra Jansila, enten for en jobb inne i Bangkok o.l. fordi at hun er livredd nå for å være alene, er grunn nok til å flytte.
Og nå har vi vært å skrevet kontrakt på en leilighet som ligger ca. 10 minutters kjøring sør av Pattaya, men nære Jomtien Beach. Den ligger i 3 etasje i et leilighetskompleks som har både svømmebasseng og tennisbaner og ikke minst vakthold. Leiligheten er på 78 kvadrat med en stue/kjøkken, to soverom og et bad. Og så har den 3 balkonger. Dette er en innskuddsleilighet hvor jeg betaler inn 9.200,- Thb (ca 1.900,- Nkr.) i måneden. Dette gjør jeg i 3 år, hvor jeg da enten må ta lån for å betale ut resten, eller betale det kontant ut selv. Jeg kan også betale den ut før om jeg måtte ønske. Så nå er det flyttesjau igjen, men håper at tredje gang så gjelder det. Men jeg er litt skremt med alt det som skjer med oss her nå, så jeg lurer på om jeg gjør det riktig å inngå noe slik nå. Får bare håpe.
Og morgenen to dager etter fikk Jansila telefon fra broren at hennes datter Nongfa var på sykehuset, meget syk. Jeg ville at hun skulle reise opp, men hun ville reise fra meg her nå, og heller ikke kunne hun gjøre noe der oppe nå uansett. Hun ville vente til senere på dagen for å høre hvordan det gikk. Men nå var det en meget sliten og redd kone jeg hadde, og jeg hadde fryktelig vondt av henne. Dette med innbruddet hadde gått hardt inn på henne slik at hun hadde lite fått søvn, og nå dette. Men heldigvis fikk vi svar dagen etter at det så bedre ut nå. Legen på sykehuset mente en annen lege tidligere i uken hadde gitt henne feil medisin i forbindelse med et utslett, og hennes reaksjon på dette ble livstruende en stund. Så det ble heldigvis en kortvarig tid på sykehuset. Nå er hun på vei ned her med bestemoren for å være her en stund. Vi vil ta henne med på Pattaya International Hospital for en ny sjekk. Tror de er bedre rustet der på slike ting, og har bedre utstyr til å finne ut hva som er galt. Og så vil det bli bedre for Jansila også å få henne ned her.
Og så kjøpte jeg meg en ny mobiltelefon også i forrige uke. Og da den plutselig ikke ville mer etter bare noen få dager, så var det bare å levere den inn for å få den reparet eller helst en ny på garantien. De skulle sende den inn til hovetkontoret, så vi kunne komme tilbake dagen etterpå. Da vi så kom dagen etterpå. fikk vi beskjed om at den nok var ødelagt fordi jeg hadde hatt den i vann. Og da var det ikke mye å hente på garantien. Jeg kunne få den reparet til en pris som nesten ny en, eller han kunne selge meg en ny. Det var då det holdt på å sprekke fullstendeig for meg. For det første var jeg 100% sikker på at den ikke hadde vært i nærheten av vann. Og jeg hadde nesten ikke hatt den utenforbi døren enda. Så her var jeg helt sikker på at de kùn er ute etter å prøve å lure meg for mer penger. Da jeg forlangte å få snakke med de som "sjekket" telefonen, kunne de ikke snakket engelsk, og de ville heller ikke snakke med Jansila. Og da han med et flir sa at jeg kunne få kjøpe en ny mobil til en billig pris, visste han nok ikke hvor nære han var å få en av mobiltelefonene som sto til utstilling langt opp en viss plass. Men heldigvis klarte jeg å holde meg i ro. Da jeg nå forlangte mobiltelefonen tilbake, måtte jeg gjennom en lang diskusjon før jeg endelig fikk beskjed om å hente den dagen etter. For den var fortsatt på hovedkontoret. Vi har nå bestemt å ta den med oss til Nokia sitt hovedkontor i Bangkok for å få svar på hva som har skjedd, før vi går videre med en anmeldelse. Men tenk om den virkelig har vært i vann, men ikke av meg, hvor står jeg da? Jeg har jo ingen bevis på noe, så jeg føler meg temmelig lurt opp i stry, her òg. Og det føles surt.
Og det siste (får virkelig håpe det er det for en stund nå) som har skjedd i denne mareritt lignende tiden, er at jeg mistet kontrollen over motorsykkelen, og braste rett inn i 3 parkerte motorsykkler. Snakk om å være flau og skamfull etterpå. Jeg vet ennå ikke helt sikkert hvordan eller hva som skjedde, men en teori var at jeg hadde den i første gir da jeg startet opp. Men jeg har en følelse om at det var gassen som hegte seg opp, men vet ikke, for det skjedde så fort. Vel, jeg skulle ut fra en parkeringshall inne i byen sent på onsdagskvelden, og da jeg startet opp for sykken i bånn gass rett fram på et hjul, med meg hengende etter som en cowboy på en vill hest, og durte rett inn i de parkerte sykklene. Heldigvis var det ingen personskader, bare noen skrubbsår på meg. Jeg tror at jeg ble slik hengende etter at jeg ikke klarte å vri gassen ned, eller å få bremeset. Det skjedde bare på noen få sekunder før jeg lå i en haug med motorsykkler. Det MÅ ha sett morsomt ut for de som sto og så på, men for meg var det ikke mye morsomt. Og jeg var heller ikke lite flau, der jeg sto alene med masse thaier som hadde det morsomt på min bekostning. Og bekostning blei det virkelig. For jeg måtte betale for skadene på de andre sykklene, og "taksmannen" var en av vaktene i parkeringshallen. Jeg hadde forsøkt å få kontakt med Jansila på telefonen for å få litt hjelp, men som det er når uflaksen først er ute, så fikk jeg ikke kontakt med henne då. Så nå var jeg bare interresert å få betalt og komme meg hjem. Min sinnstilstand og selvtillit var vel helt på lavmål nå, for tankene var mest opptatt med hva som skjedde med meg for tiden, og jeg følte meg virkelig redd. Så jeg betalt den prisen de forlangte (fikk prutet litt) og kjørte hjem for å få trøst. Men der var det ikke mye trøst å få til og begynne med. Nå fikk jeg leksen en gang til om min kjøring og hva hun hadde fortalt meg så mange ganger før. Jeg orket ikke prøve å protestere en gang, så jeg gikk slukøret og "slikket" sårene selv med desinfeksjonsvæske. Men ikke lenge etter kom hun og sa hun ville ha meg med til en munk i tempelet for nå hadde det skjedd så mye dårlige ting med meg. Hun ville ha hjelp av munken til å fjerne de dårlige åndene som hadde innflytelse over meg nå. Og jeg tørde ikke å protestere på dette, for jeg var faktisk blitt temmelig skremt nå. Så dagen etter var vi oppe på Budda Hill og ofret gaver til tempelet og snakket med munken. Jeg skjønte ikke så mye av hva han sa, men hadde jo en viss formening. Jeg tok også en stille samtale med Han jeg kjenner "der oppe" etterpå, for dette har gått ganske mye inn på oss, og føler oss ganske "sårbare" for tiden. Så om dette hjelper får vi bare svar på senere. Men vi håper jo.
Jeg liker å føle meg trygg, og det gjør jeg ikke for tiden. Så jeg tror vi trenger litt tid nå for å få snudd tilværelsen til det positive igjen.
EN TANKE TIL DE SOM KANSKJE ALDRI KOMMER SEG HJEM IGJEN, I LIVE
Det er ikke vanskelig å finne noe som passer for en hver her i Pattaya. Jeg har hørt ordet "verdens største bar og horehus" brukt om Pattata mange ganger. Men har også sett og hørt mange andre som ikke har utelivet som det store, også har masse å ta seg til her. Også for barn og unge er det plenty å ta seg til med her. Og merkes godt bare på den korte tiden jeg har bodd her nede, at det blir mer og mer familier og par som dukker opp her i Pattaya.
Men det er ikke til å komme forbi at det fortsatt er det "spesielle" utelivet som preger Pattaya mest når en tar en vandring rundt i byen en kveldstid. Heldigvis, vil nok de fleste som kjenner Pattaya si. Og de som ikke liker det, har jo andre plasser å dra til. Pattaya er og blir Pattaya, og jeg håper den vil være det i lang tid fremover.
Fortsatt er Pattaya en lekeplass for de som ønsker å ha det bånn gass, uten å tenke for mye på konsekvensene. Har sett mange som kommer ned her for å slå seg virkelig løs med alt som hører med til et festliv her nede. Og har virkelig deres livs ferie, med masse festing, flotte opplevelser og mye flotte damer (og hankjønn, for de som foretrekker det). Og når de reiser hjem, er det som skjelvende utkjørte individer, som bare skal hjem for å samle opp mere penger for å komme tilbake igjen. Eller hjem for å ta seg en pause og samle seg nye krefter, før de retunerer igjen. For de fleste av disse er Pattaya blitt det rene paradiset for dem. Med bare en klar drøm tilbake, å få komme ned her igjen.
Så finnes det de som kommer ned her for lengre perioder, hvor de bare skal roe'an av og kose seg med de tilbud som Pattaya har. Og de fleste gjør det. Men det finnes de som virkelig lager det til for seg selv her, og aldri skulle vært her nede. De som virkelig havner i et sant helvete. Og de har jeg sett noen av nå etter hvert.
Det begynner alltid med masse drikking og festing, for som å virkelig komme seg i gang her nede. Til og begynne med er det bare masse latter og glade stunder med venner rundt på de "faste" barene. Men etter noe uker i dette kjøret, begynner livet å tone seg litt anderledes. Plutselig drikker man ikke lenger for å kose seg og løpe ute på livet lenger. Nå går det heller på å passe på å få i seg nok alkohol til å få komme seg i gang på en ny dag, og holde dette ved like utover dagen , kvelden og natten. Det er da livet ikke lenger er så morsomt og gledesfult som det var til å begynne med, latteren er mer eller mindre forstummet. Øynene begynner å lyse med en klar redd galskap, og man begynner å bevege seg som en gammel skjelvende mann. Det er da man står ved dørsteppen til et helvete det ikke går an å forklare. Bare de som har vært der og har klart å komme seg tilbake, vet hva for et helvete dette er. Den som nå trår over denne dørsteppen og bare fortsetter, har ikke mye glede å se fram til nå. Dersom man nå ikke klarer å komme seg hjem i tide, er det bare en utgang av dette, dersom han ikke søker hjelp, et grusomt liv i fullstendig galskap, som til slutt blir innhentet av døden, før eller siden. De "heldige" av disse, er de som blir innhentet tidlig!
Har sett mange her nede forandre seg fra sunne sterke mennesker, til pløsete, siklende og skjelvende menneskevrak med stive tomme blikk og med bevegelser som mer passer til veldig gamle og meget syke mennesker. Det eneste som virkelig teller for disse stakkars menneskene nå, er å få i seg noe som holder "alle de farlige åndene i hodet" borte. Og til slutt kan selv ikke 3 flasker brennevin om dagen lenger å holde dette borte. Det er temmelig skremmende å se disse forvandlingene disse menneskene går gjennom. Og senest i går traff jeg på en som helt sikkert synger på siste verset, dersom han ikke gjør noe drastisk, fort.
Husket han fra begynnelsen av nyåret, en lystig mann med masse latter og et lystig liv, då. Men han var alltid god og full, samme når på døgnet jeg så han. Og når jeg nå traff på han i går, hadde jeg ikke sett han på en måneds tid. Men nå var det som et annet menneske, dersom man kan kalles et menneske på dette stadiet. Han var helt forandret, med et veldig oppblåst pløset ansikt, der blikket var helt stivt og apatisk. Han hadde forresten også klart å brukket foten og stavret seg sakte som en gammel mann på en krykke. Ikke noen latter eller smil i ansiktet lenger, bare et tomt sløvt blikk, og med en flaske Finnlandia på bordet. Og det var en som fortalte meg at han drakk minst 3 flasker brennevin til dagen nå. Et forferdelig trist og patetisk syn av en som ikke lenger har noen valg. Jeg blir ikke mye overrasket om noen forteller meg at han ikke lenger hører med til de levende lenger, i den nærmeste framtid. Dette har bare en utgang, dersom en ikke får/søker hjelp for å komme ut av denne forbannelsen.
Og som sagt tidligere, har jeg sett mange av disse typene her nede komme og gå. Heldigvis kommer mange av de seg hjem igjen, hvor de kan prøve å få livet sitt litt på plass igjen. Eller så er det de som ikke kommer seg hjem igjen, i live. De som ikke kan eller vil prøve å gjøre noe, før det er for sent. Å dø her nede på denne måten må være en av de grusomste måtene å dø på. Ensom, livredd og langt borte fra virkelighetens virkelighet i hodet. Stakkar's folk!
DEN VANNVITTIGE VANNFESTIVALEN
SONGKRAN FESTIVALEN, ja det er opplevelse uten like, dersom du liker vannkrig og masse fest. Men, dersom du hater vann og å være sammenhengende bløt i en uke, er Thailand ingen plass for deg denne perioden dette pågår. Dette er en festival, der de også feier det Buddiske Nytt År (13 - 16 Mai). I Pattaya varer det fra den 12 til 19 April. Dette starter som regel med å feirer de eldre med å tømme vann over deres hender for å vise de respekt og en flott parade. Den i Pattaya den 12 April var bare helt nydelig. Noe liknende som folketoget hjemme på 17 Mai, Men bare mye vakrere. Siden så er det "finale" den siste dagen av festivalen, som virkelig er den dagen Thaiene slår seg helt løs (og mange av turistene).
For meg og ungene som var på besøk her nede i denne perioden, deriblandt min sønn Daniel, ble dette en opplevelse av en fest som vi nok ikke glemmer. Særlig min sønn som elsker vannkrig og det som følger med. Så da dette var over, sa han at dette lå langt over det som han hadde forventet seg av dette på forhånd. Han hadde rett og slett ikke trodd at noe kunne være så sprøtt, å oppleve en hel by i full utfoldelse i fest med vannkrig og glede.
Det begynte sånn smått den 13'ende, da Daniel, Chachai og jeg tok turen inn til Pattaya for å kjøpe inn våpen. Da var det allerede startet med pickup biler kjørende rundt i gatene med vann som ble sprutet over folk som var i gatene, og folk som stod gatelangs og sprutet på alt kjørende. Men trafikken gikk som normalt ellers. Da vi kom inn i selve sentrum var vi gjennombløte, og guttene var i full gang med å finne de rette våpnene for å kunne delta selv. Selv var jeg temmelig rolig og avslappet til å være meg, for jeg viste at dette ville bli villere senere ut i festivalen. Så jeg i begynnelsen valgte bare å se på når ungene var i full sving sammen med andre gatelangs for å sprute på det de kunne. Det var litt av et syn å se guttene sammen med gjennombløte barjenter i gjennomsiktige hvite t-skjorter dansende rundt og hive på vann. Sånn var det i flere dager, ganske vannvittig, men fortsatt litt avventende. Det som jeg koste meg med i disse dagene, var å se på alle turistene som hisset seg opp over å bli sprutet vann på og klint leire på. Jeg husker en som virkelig hisset seg virkelig opp og truet alle og enhver med juling. Han gikk midt i gaten og truet og brølte til de som sprutet, mens turistpolitiet fulgte smilende etter i bakgrunnen for å passe på at han ikke gikk helt berserk. Alle jentene langs gaten hylte og lo etter han og sprutet bare mer vann dess mer han truet, og mente han heller måtte komme seg hjem, dersom han ikke likte dette. For dette var Pattaya og Songkranfestivalen. Og da må du bare smilende ta imot alt vann og leire som ble sprutet og gnidd over deg.
Etter et par dager, roet det hele seg ned litt, som om folk måtte ta seg en pustepause for å lade seg opp til den store finalen. Så vi lot Pattaya være Pattaya og koste oss med andre ting som stranden og go-kart kjøring, blandt masse annet. Den store finalen i Pattaya skulle være den 19 April, så den dagen var det kùn meg som "voksen" og ungene Daniel, Chachai og sønnen til en kompis Mads som skulle inn til Pattaya for å være med på galskapen. De andre fluktet til stranden på Jomtien, som var forholdsvis fri for vannkrig. Men først skulle jeg kjøre en venn av meg ned til byen for han skulle levere en motorsykkel fra seg som han hadde leiet, for så å kjøre han til bussen som gikk inn til Bangkok. Tenkte at siden vi kjørte inn så tidlig på morgene, var det ikke så mye fare for å bli "terrorisert" med vann og leire. Men det som møtte oss oppe på hovedveien inn til Pattaya var helt villt. Hele traffikken var mer eller mindre stoppet opp p.g.a. alle pickup bilene som var ute på "krigsoppdrag". Og langs gaten var det fullt med folk som var i full gang med å ta alt og alle som kom forbi. Siden vi hadde motorsykkler, kunne vi tråle oss gjennom trafikken ned til Pattaya. Men allerede før vi hadde fått svingt ut på hovedveien, var jeg fullstendig gjennomvåt, og trynet innsmørt med leire. Det ble vanskelig å kjøre med brillene fulle av leire, så de måtte av. Og det som møtte oss på veien ned til Pattaya og til buss stasjonen var langt over min villeste fantasi om hva dette ville være. Og i gatekryssene sto det politi som var fullstendig gjennomvåte og fulle av leire og dirrigerte smilende traffikken så godt de kunne.
Da jeg var trygt tilbake i huset, var det bare å bevæpne oss og å komme oss ned til Pattaya for å være med på galskapen. Daniel og Chachai hadde avtalt med noen jenter inne i Walking Street at de skulle komme ned der for å være med de på dette, så da var det bare for meg å følge etter guttene. Og da vi kom ned der, var det et helt villt kaos med vann, smil, fest og masse folk på gatene som sprutet villt om seg på biler og folk som kom forbi. Vi slo oss i lag med "laget" fra den baren jenten til guttene hadde avtale med, så her hadde vi en svær tønne hvor det var en rennede slange med vann som hele tiden prøvde å holde tønnen med nok vann til at vi kunne holde "fienden" på avstand. Og i mange timer gikk det en evig strøm av pickup biler fulle med vann og folk som gjorde det beste med å pøse mest mulig vann over oss. Det som virkelig reiv mest her, var de som hadde tønner med isvann. Det var virkelig kaldusj på den harde måten, i det varme været. Langs hele Walking Street så det ut som om det hadde vært et vannvittig skybrudd, for hele gaten fløt med vann. Og vi alle tok helt av i dette kaoset. Vi danset og sprutet i takt til muikken fra baren, eller fra bilene som kom forbi med stereon på full speed, sammen med alle i gaten og sprutet, smørte inn på leire og lo i en "festrus" jeg ikke har opplevet tidliger.
Men det som jeg husker aller best igjen fra denne dagen, er helt klart den politimannen som kom ravende i full politi uniform i en tillstand som i hvert fall ikke passer en politimann i uniform, på jobb. Men heldigvis var pistolhylsteret hans tomt, kùn håndjernet hang i beltet. Han hadde nok forsynt seg godt fra barene på hans vei til der vi var, så han var på godt norsk, drita full. Men han var i knallform, danset og lo når folk sprutet han kliss bløt og smørte han inn med hvit leire. Det var litt av et syn, ler enda ved tanken. Og de fleste turistene som så han, knekket seg også i latter av dette uvanlige synet. Lurer på hvordan dette ville bi tatt opp i Norge? I hvert fall de store Oslo avisene hadde fått noe å skrive om, og en flott framside! Han var rett og slett et syn som jeg aldri vil glemme.
Da vi sent ut på ettermidagen var helt utslitte og gjennombløte helt inn til benmargen, tok vi hjemveien fatt. Det var faktisk snarer å spasere de 3 kilometrene hjem, enn å ta en taksi. For trafikken sto fortsatt nesten bom still. Men det ble en hjemtur der det også ble full vannkrig med de fleste vi møtte. Og da vi endelig var hjemme, fullstendig utslitt, så henden våres ut som de hadde ligget i bløt hele dagen, de var helt hvite og skrukkete. Da var vi glade for at det endelig var over, for nå var det nok med vann og leire i ører, øyne og de fleste andre kropsåpninger det fant veien inn til i denne vannvittige dagen.
Men vi "unger" var i hvert fall enig om at dette var noe av det sprøeste, villeste og morsomste vi hadde opplevet. For meg, så var det helt herlig å få lov til å være barn igjen, den lille stunden det varte :-).
Men dessverre tok jeg ikke kjangsen på å ta med med kameraet mitt ut disse dagene, for det var for stor mulighet til å få det ødelagt av vann. Men jeg har lastet ned noen bilder fra andre som har lagt inn bilder fra denne festivalen rundt omkring i Thailand. Der får dere i hvert fall et lite innblikk i hva dette går ut på, så ta en titt her.
THAI MASSASJE, UNDER UHELDIGE OMSTENDIGHETER!??
Her om dagen, etter en lang spasertur rundt i terrenget utenfor Pattaya, ville jeg være litt snill med meg selv med å bevilge meg en herlig omgang med traditional thai massasje. Så jeg valgte meg ut en plass ikke så langt hjemmefra, hvor jeg tidligere hadde hatt en deilig fotmassasje. Og massøsene var ikke av de styggeste jeg hadde sett her nede heller. Og hun som skulle massere meg nå, var en av de bedre :-). Vel, traditional massasje er en type massasje hvor de begynner først med føttene og jobber seg oppover til lysken, og så snu seg over på magen hvor rygg og nakke får sin omgang. Etterpå er det tilbake på rygg hvor så rygg, armer og hode får sin omgang. Til slutt er det å sette seg opp, hvor så massøsen begynner på en "brutal" bøy og tøy av rygg og overkropp, til det hele er helt på bristepunktet. Det kan være temmelig brutalt (kommer an på hvem som masserer), men du så godt det føles etterpå. Men denne gangen, skulle det ikke bli en normal massasje for meg, og heller ikke så morsom. Godt plassert på rygg på en gulvmadrass i en slags pyjamas som vi må kle oss i, og massøsen godt i gang med føttene, begynte jeg å merke at det skjedde en del urolige ting i magen. Det begynte også å komme noen rumlende lyder fra den også, og den kjekke massøsen begynte med å flire og le, mens jeg følte meg mer og mer flau på min mage manglende "timing". Det gikk sånn noenlunde bra videre mens hun jobbet med bena, så jeg håpet at det verste var over, selv om det kom noen spredte rumlelyder fortsatt. Men, da jeg måtte snu meg over på magen, og hun satte seg på skrevs over meg med hele sin tyngde og begynte med sin behandling av min rygg, klarte ikke lenger lukkemusklene mine lenger å holde igjen bak. Det kom noen grove fiser så det ljomet i hele lokalet. Det er alt for beskjedent å sei jeg ble ganske flau da min "rumpekonsert" fortsatte og ikke gjorde tegn på å stoppe. Jeg skulle kanskje klart å holde ut denne pinlige situasjonen dersom det hadde stoppet der og då. Men hun bare fortsatte med å "presse" mer luft ut av meg med sin massasje, og ropte og lo til de andre massøsene som satt utenfor. Jeg begynte å planlegge en retrett som ikke ville gjøre dette enda pinligere. Men jeg fikk min "hevn" over henne etter hvert. For å slippe så mye luft ut av "slusene" uten at det setter lukt hadde vært rart. Så da jeg begynte å merke forandring på luften, hoppet hun av og prøvde å rette viften slik til at hun kunne fortsette å jobbe uten at hun fikk pustebesvær. Men ga fort opp det forsøket, for nå var det så gale at jeg også hadde problemer med å puste. Hun mumlet noe som lignet på "sorry", og forsvant. Nå var det ikke mye latter lenger. Jeg benyttet anledningen til å kle meg om til mine egne klær og smette ut av rommet, for det var ikke mye aktuelt å fortsette denne pinen. Det var en ganske flau nordmann som ville betale og komme seg fortest mulig vekk. Men hun som var sjef hadde forstått hva som hadde skjedd, så hun insisterte på at jeg heller kom tilbake når jeg hadde fått mine kroppsfunksjoner under kontroll og tok en ny massasje. Så det var bare å takke og komme seg hjem og sette seg på en viss plass.
Det blir ikke noen ny massasje før jeg er helt sikker på at magen min lover å oppføre seg høflig!
DET ER KJEKT Å KJØRA BUSS???
Som regel har jeg bare gode erfaringer med å kjøre buss, spesielt i andre land. Det er en fin måte å komme seg rundt på, og få sett litt av landet mens bussen durer av gårde. Jeg har hatt mange timer til sammen i buss her nede nå etter hvert, og liker godt å reise på denne måten. Og veiene er som regel veldig gode, og det går i god fart (kanskje litt for fort av og til). Og det er ganske flotte og behagelige busser med air con. og "liggeseter", spesielt de som trafikkerer mellom de større byene. Jeg har på flere av mine bussturer fått gjort en del jobbing med hjemmesiden, eller kost meg med en god bok.
MEN,,,, her forleden dag da Jansila og jeg hadde vært i Bangkok og skulle hjem til Pattaya, med en avstikker til en liten by son heter noe slikt som Chanchensao for å kikke på noe i forbindelse med mitt prosjekt, fikk jeg en tur som jeg abolutt ikke ønsker opp igjen. Bussturen ned til Chanchensao gikk greit, med air con. og god plass. Da vi fremme etter ca. 2 timer og skulle finne den plassen vi skulle til, viste det seg at den lå nærmere 5 mil lenger sør fra denne byen. Så her ble det en heftig diskusjon på pris med, først tug-tug sjåfør, hvor jeg ikke var interessert i det hele tatt i det hele tatt å sitte på en åpen tug-tug i 5 mil. Så han ble temmelig sur. Så kom det en ganske brautende mann som absolutt ville kjøre oss i hans nye bil (nye etter hans standard, ikke etter min). Den prisen han skulle ha for å kjøre oss disse 5 milene og tilbake igjen var helt på gjordet. For den prisen han forlangte, kunne vi kjørt fram og tilbake flere ganger mellom Pattaya og Bangkok for. Da jeg bare lo av han og tilbød en mere normal pris, ble også han ganske bra sur. Han kjeftet lenge på Jansila, hvor hun fortalte meg etterpå at siden jeg var "falang", så var det bare rett og rimelig at jeg skulle betale denne prisen. For jeg hadde jo masse penger etter hans viten, og da var det bare rimelig at han skulle ha en god del av disse for å kjøre meg. Da jeg så tilbudte han en bedre pris (som også var alt for stor) for å bli ferdig med hele greia, øste han seg bare enda mer opp. Der og då bestemte jeg meg for å komme meg vekk fra denne griske byen. Komme meg på bussen vekk fra dette tullet, for nå var det bare tull å prøve på noe, og jeg begynte å bli temmelig irritert og lei hele greia etter hvert. Mens Jansila kjøpte bussbilletter til Pattaya, gikk denne tulling rundt og kjeftet på meg og alle de som sto rundt og fulgte med på dette. Det var tydelig klart at de ikke så ofte hadde besøk av "falanger" her i denne byen, og noen ville nå prøve å få mest mulig penger ut av meg. Men nå ble det jo slik at han med den så kalt nye bilen ikke tjente et øre i det hele tatt, og jeg ikke fikk gjøre det som jeg skulle. Så mine planer var då senere å betale en normal pris til en i Pattaya for å komme meg til denne plassen senere, for aldri i verden skulle denne tullingen få et øre av meg nå! Dette er Thailand på en mindre hyggelig måte.
Og så var det bussturen fra Chanchensao til Pattaya. Først når bussen kom til stasjonen hvor folk skulle av og vi skulle på, sto det en horde av skolejenter som skulle på den samme bussen og presset seg slik på at busskonduktøren først ikke fikk opp døren på bussen før han hadde truet disse med masse juling (tror jeg). Og da de stakkars folkene som skulle av klarte så vidt å brøyte seg vei ut, mens disse hysteriske jentungene presset seg inn i bussen, var det et kaos uten like. Og da vi endelig skulle ombord, fant busskonduktøren ut at jeg skulle få lide for dette. Han begynte å kjefte på meg hvorfor jeg ikke la min lille bag i bagasjerommet på bussen? Jeg bare lot som jeg ikke forsto han, mens Jansila forklarte at det er en computer i bagen, og derfor ikke kunne ligge i noe bagasjerom på en buss. Jeg forsto heller ikke hvorfor han ville at denne lille bagen skulle ligge i bagasjerommet, før jeg kom inn i bussen. Der var det helt stappfullt, hvor vi bokstavelig talt sto oppå hverandre. Hadde det ikke vært for at jeg absolutt ville vekk fra denne griske byen, hadde jeg gått rett av igjen. Og bussen startet før alle var ombord, og han akselererte slik til å begynne med, at jeg tror det var meningen å prøve å presse oss som sto i midtgangen mer sammen slik at det ble mer plass til enda mer folk. Og når busskonduktøren, som også var drita full, begynte å hyle og skrike for å presse oss lenger bakover, mens han selv presset seg bakover nesten oppe på seteryggene for å stenge for air con. over setene og lukke gardinene slik at ingen kunne verken se ut eller inn, var det mange tanker som for gjennom hodet mitt om hvordan jeg best kunne påføre han mest mulig smerte. Og hver gang noen skulle av, måtte de starte i god tid med å presse seg fremover til utgangsdøren, den var bare i bruk framme. Frustrerende nok var det at hver gang kom det mere folk på, enn det gikk av, så det ble bare verre og verre dette her. Da vi hadde stått rett opp ned en halvannen time, var det heldigvis en som satt i sete ved siden av der vi stod som skulle av. Da hadde jeg drept dersom noen hadde forsøket å tatt dette sete før Jansila, for hun var nå på besvimelsen rand. Jeg var ikke så mye bedre jeg heller, og nå bare irriterte meg mer og mer over denne tullingen av en konduktør som hele tiden så brutalt og ubarmhjertig passet på at ingen fikk åpne gardiner eller air con. Og alle sammen rettet seg etter denne tullingen uten et ord, som om de var livredd han. Det med gardinene forsto jeg etter hvert var for at folk utenfor ikke skulle se hvor full bussen var, slik at de ikke ville hoppe ombord. Men det med air con. forstod jeg ikke i det hele tatt. En stund håpet jeg virkelig på at han ville begynne med sin sjikane av meg igjen, slik at jeg hadde fått ut all min etter hvert så opparbeide frustrasjon med å hive han ut av bussen, i fart. Men heldigvis lot han meg i fred (kanskje han så det i øynene mine). Da vi endelig nærmet oss Pattaya etter to og en halv time, for meg stående som sild i tønne, var jeg helt amøbe. Jeg så med gru til å begynne våres spissrotgang framover i midtgangen av bussen til døren. For vi måtte brøyte oss vei mellom folk som presset seg bakover, mens vi som skulle av her kavet oss fremover. Dette måtte vi starte med en god stund før vi var fremme, for å komme oss i posisjon til å komme oss av bussen før den kjørte videre. Da vi endelig klarte å hoppe av bussen, begynte jeg nesten å gråte, for så lettet var jeg av å være ferdig med denne torturen. Nå var det bare å komme seg hjem til huset for å komme seg til hektene igjen. Det skal bli lenge til neste gang jeg hopper på en lokal buss av denne typen. det som overrasket meg mest, var hvordan alle disse folkene lot seg terrorisere av denne tullingen av en konduktør. Han hadde ikke vart i tre minutter engang i Norge, men jeg er i Thailand nå!
I dag var det ikke kjekt å kjøra buss!!!!!!!!!!!!!
TRAFIKANT I PATTAYA
Nå har jeg rast rundt her i snart to måneder på min motorsykkel, og det har jaggu vært med livet som innsats flere ganger, og også en hard prøve på min tålmodighet. Vel, tålmodigheten min har etter hvert begynt å venne seg til trafikk forholdene, så nå prøver jeg bare å smile og la tingene gå sin gang. Skulle bare en brøkdel av det som skjer med meg her nede skjedd med meg i trafikken i Norge, hadde jeg vært massemorder etter bare et par dager. Av og til ser det ut til at trafikkskiltene bare er til pynt, for det virker ut som om det er ingen som følger dem. Om det er enveiskjøring i en gate, betyr det ikke at alle kjører i samme retning. Så mange ganger jeg har bokstavlig talt mistet mageinnholdet i buksen når det plutselig dukker opp en motorsykkel i full fart mot meg i en enveis kjørt gate. Men det er ingen som bryr seg noe om det, utenom en og annen turist som blir sint da. Men det er det jo ingen som bryr seg om her nede. Når jeg kjører i en av hovedgatene, må jeg alltid passe på å ligge godt ute i gaten, for de som kommer ut fra sidegatene kjører som regel langt ut i gaten før de ser om det er trygt (!?) å kjøre over. De som skal samme vei, durer bare rett utpå og trør flatt. De fleste ulykkene skjer i slike kryss, og det er ikke bitten rart. Vet heller aldri på hvilken side av meg motorsyklister velger å kjøre forbi på, så jeg prøver bare å holde meg så rolig. Kan være nok så nervepirrende noen ganger da noen prøver å kjøre forbi når det nesten ikke er plass enn til meg en gang. Og det viktigste er faktisk aldri å nøle i trafikken. Ingen ting skaper større forvirringer og farlige situasjoner enn når det er noen som nøler, eller ikke klart viser hva det er han skal. I slike situasjoner er det mest fotgjengere blir påkjørt. Jeg må innrømme at jeg har nok skapt en del farlige situasjoner med min nøling, men til nå har det heldigvis gått bra. Det hender av og til at jeg blir ganske nervøs av å kjøre, så nervøs at jeg er helt stiv i nakken og skuldre når jeg kommer hjem. men det blir herlig kurert med en god massasje fra Jansila.
Kom også over en stygg ulykke i dag der en bil hadde kjørt ned en kvinne på motorsykkel. For meg ble det hele ganske grotesk etter hvert. Hun lå med kroppen halvveis ut i gaten og virket nesten helt bevisstløs. Sykebilen som kom var kun en liten lastebil med et rødt lys på taket. Hun ble bare lempet opp på det lille lasteplanet etter armene og bena av fire menn som en annen daudslakt. Det var ikke noe underlag for henne på lasteplanet, bare en kald skitten lasteplan, og hun ynket seg da de lempet henne oppå. Da hadde jeg fått nok og kjørte videre. Da vi stoppet for et lyskryss lenger borte, kom "sykebilen" i en grusom fart med hornet pumpene som sirene. Og da de for forbi oss, så jeg denne stakkars kvinnen som lå helt alene bak på planet, vinglende fra side til side som bilen snodde seg forbi køen. Jeg tenkte med meg selv, at dersom ikke skadene fra ulykken tok livet av henne, ville i hvert fall turen inn til sykehuset gjøre det. Stakkars kvinne.
Det å ta seg en kjøretur ut på Sukumvit, motorveien som går igjennom Pattaya, er en annen tvilsom fornøyelse. Det å tro at vi løser verdens forurensning problemer med å ha dyr miljøavgift på det som har med kjøring å gjøre i Norge, virker ganske latterlig når jeg ser det som foregår her nede. Jeg er nesten bombesikker på at biltrafikken i Pattaya distriktet forurenser like mye som hele Norges biler til sammen. En tur på Sukumvit er som å kjøre i en lukket parkeringshall fullspekket med biler der alle står med motoren i gang. Og det er ikke å overdrive at eksosen ligger i tykke lag på klær og kropp etter en tur på den veien, og i rushtiden inne i Pattaya. Da er det bare rett i dusjen. Men det hender av og til at jeg blir så "beruset" av synet av en av de mange vakre damene på motorsykkel som fyker rundt her nede, at jeg bare nyter å få lov til å ligge bak i eksosen hennes. For jeg synes mange av disse tar seg virkelig flott ut på en motorsykkel :-), med det lange mørke håret som flagrer hyptoniserende bakover mot en stakkar svak sjel. Så det er mange feller i trafikken her nede.
PUNKTERING
Vi var på vei inn til byen for å spise middag før vi skulle på kino for å se filmen "Bedazzeled", da jeg oppdaget at bakhjulet på motorsykkelen var felgen. Så sto vi der då, med sultne mager og flatt dekk. Akkurat da var jeg litt rådvill og lurte på hvordan jeg kunne finne en av de små verkstedene der de tar seg av sånne ting som dette. Normalt ser jeg de overalt, men selvfølgelig måtte jeg punktere på en plass jeg ikke hadde sett noen, visste ikke om noen i nærheten en gang. Men da vi begynte å trille motorsykkelen mot sentrum, gikk det ikke mange sekundene før vi ble stoppet av en mann som absolutt ville lappe hjulet vårs. Men jeg var ganske skeptisk, og ville ikke gi fra meg sykkelen til denne ukjente typen. Hadde hørt nok "skrekkhistorier" om hvordan en lett kunne havne i trøblete situasjoner ved å stole fullt ut på alle og enhver her nede. Det kunne bli en dyr lærepenge. Men jeg forstod at han her ville ikke gi fred før han fikk motorsykkelen, hvilket jeg ikke hadde til hensikt å gi fra meg. Mens Jansila og han her diskuterte videre på thai, begynte jeg å trille sykkelen videre mot sentrum. Kvartalet bort forbi var det en "motorsykkel taxi stasjon" på hjørnet. Her var det fire stykker inne nå, og den ene kom og tok sykkelen fra meg og sa jeg skulle komme tilbake om en halvtimes tid. Jeg var fortsatt skeptisk til å levere fra meg sykkelen med nøkler, men Jansila det var ikke noe problem her. Dette var tross alt deres arbeidsplass, og de ville være dumme dersom de gjorde noe dumt her. Men jeg hadde glemt å spørre om prisen her, noe som mange thaier vet å utnytte etterpå da prisen på det hele avgjøres. Men Jansila fortsatte med "no problem" til meg. Vel, vi satte oss på en restaurant ikke så langt vekke fra det hjørnet (sånn at jeg hadde oversikten) og hadde en god middag. Da vi var ferdige og gikk for å hente sykkelen, må jeg innrømme at jeg var temmelig skeptisk til hva som måtte komme. Da vi kom bort til hjørnet, stod sykkelen ferdig lappet, og han som hadde gjort arbeidet viste meg en gammel innerslange og sa at han måtte skifte til en ny. Min skeptisisme ble ikke mindre av dette, og da han viste meg et rart stykke papir som han sa var innpakningen til den nye, var jeg helt sikker på at jeg nå måtte betale "godt" for å få med meg sykkelen videre. Og han smilte så hjertelig hele tiden mens han forklarte det hele. Da jeg til slutt med bankende hjerte spurte hva han skulle ha for det hele, smilte han bare enda mer og trakk først på skuldrene. Jo, han måtte nok ha 60,- bath for det hele. Ca. 13,- Nkr for en ny innerslange og arbeid, nå datt haken min helt ned på brystet, sånn gapte jeg. Med slike priser kunne jeg jo punktere flere ganger til dagen! Lettet og litt skamfull for min mistenksomhet betalte jeg han "hele" 100,- bath og vi kjørte på kino. Her skulle jeg jammen punktere mer!
Vi rakk kinoen, og jeg fikk med meg den spesielle seremonien de har før filmen begynner her i Thailand. Alle reiser seg og synger nasjonal sangen, mens "hundrevis" av bilder av kongen og hans familie vises på lerretet. Etterpå satte vi oss ned og såg på når en type solgte sjelen sin til Djevelen, bare for å få den dama han absolutt ville ha. Alt det disse farlige skapningene får oss mannfolk til å gjøre!!!
DEN GLADE JOGGER
Jeg bare MÅ fortelle om den spesielle joggeren jeg råket ut for på strand promenaden her om dagen. Han var virkelig noe for seg selv, denne typen av et menneske jeg sjelden opplever. Først skal jeg prøve å beskrive hvordan han så ut, for det er ikke ofte jeg ser slike typer. Han var rundt 35 år, ganske tynn og omtrent to meter høy. Midt i ansiktet en temmelig stor nese som hadde firkantet briller med sorte rammer med sterke glass i på. Og rett under nesen, en bred tynn munn med spisse lepper. Sikker bare vært her noen få dager, for han var temmelig hvit. Han var kledd i en kamuflasje farget singlet og en marineblå badebukse som var flere nummer for liten, og et par brune skinn sko(?) med hvite sokker som rakk langt opp på leggen. Temmelig utradisjonelt for jogging, etter min mening då.
Jansila og jeg hadde akkurat startet på våres daglige joggetur, da denne typen passerte oss i et forferdelig tempo med noen durabelige steg. Som vanlig løper vi sammen i 10 minutter før jeg fortsetter videre med mitt tempo, mens hun løper i sitt tempo til jeg kommer henne i møte igjen etter runding av enden av stranden. Jeg hadde ikke løpt langt før jeg kom til et platå der jeg så denne joggeren sto og hoppet og sparket i luften, som om han trente på en slags ny type kung fu eller noe lignende. Det så i hvert fall ganske vilt ut. Da jeg passerte forbi, gikk det ikke mange sekundene før han kom trampende forbi meg igjen i det samme ville tempoet. Ja ja, det er nok ikke lange stunden før du er ferdig, tenkte jeg. Bare etter noen få minutter stoppet han opp og begynte på noen rare bevegelser, som sikkert skulle være en måte å strekke ut på. Jeg la merke til at han fikk temmelig mye oppmerksomhet, der han "danset" for full maskin. Det var det, det var ikke lange biten, tenkte jeg. Men da jeg passerte han igjen, kom han sannelig dundrende forbi igjen, mens han kikket smilende på meg og sa noe som jeg ikke hørte p.g.a. The Rolling Stones på walkmannen hadde okkupert hele hørselen min. Da han kom forbi en gruppe mennesker som ropte og heiet på ham, begynte han med å hoppe opp i luften og klakke helene sammen, og langet ut med noen fantastiske steg igjen, mens han vinket og veivet med armene til de som heiet på han. Da jeg tok han igjen noen minutter senere, sto han og hoppet med bene tett sammen, som om han hoppet lengde uten sats. Med en gang jeg passerte han igjen, tror du sannelig ikke han kom durende forbi igjen. Nå holdt han seg bare noen få meter foran meg, mens han hele tiden kikket smilende bak seg, for å se om jeg fortsatt var med. Av og til stoppet han nesten helt opp og lot meg løpe forbi, for så å sprinte forbi meg igjen for å legge seg noen få meter foran meg igjen. Sånn holdt han på til vi nesten var fremme ved enden av stranden. Da satte han tempoet opp og løp helt til enden og stoppet opp og begynte på sin rare dans igjen. Ved enden av strand promenaden går det en slak bakke oppover på et par hundre meter som jeg løper opp og snur ved. Da jeg løpte forbi han, stivnet smilet hans og fikk et overrasket uttrykk mens jeg begynte på bakken. Takk for turen til deg, tenkte jeg og løp kjekt videre oppover. Men det tok ikke mange sekundene før jeg merket han kom bak meg igjen, men nå holdt han seg der. Da jeg snudde ved toppen av bakken, lå han et par meter bak meg, og nå var han virkelig svett. På nedover turen lurte jeg på om jeg skulle snu ved enden og løpe opp en gang til for riktig å vise denne typen hvem han yppet seg med. Men da jeg kom ned bakken, tenkte jeg han var ferdig allikevel (var jo blitt sliten selv også), så jeg bare fortsatte mot den andre enden igjen, der hvor Jansila ventet. Da jeg ikke så noe til han på en stund (nedlot meg ikke til å kikke bak meg), begynte jeg å tenke på andre ting som dukket opp i hodet. Men plutselig kjente jeg en prikking på skulderen min, og tror du ikke han løp smilende på siden av meg igjen. Nå løp han ved siden av meg som om vi skulle være gode trenings kammerater som var ute på tur. Han inn i mellom hadde noen rare hopp og sprell som virkelig trakk masse folks oppmerksomhet mot oss. Var ikke akkurat så veldig glad for det då, jeg skulle tross alt løpe her noen måneder til. Jeg prøvde å sette opp tempoet mer for å prøve om han ikke snart var trøtt, men han bare fortsette å løpe smilende ved siden av meg. Nå var det hos meg at tungen begynte å henge faretruende langt nede på brystet hos. Nesten halvveis framme, viste ham meg tommelen i været og blunket smilende, før han satte opp et fryktelig tempo og forsvant raskt framover. Tror ikke jeg noen gang tidligere har sett noe liknende, han må være fantastisk godt trent. Nå er jo ikke jeg noen målestokk for hvor godt trent folk er, men på den måten han løp, hoppet og danset inn i mellom måtte jo ha kostet massevis av krefter. Og på vanlige skinn sko(!). Han var sannelig noe som jeg nok ikke vil glemme på en lang stund. Lurer i ettertid på om han bare var ute på å "kødde" med oss alle på promenaden, om det kanskje var han som hadde det mest morsomt. Det ble i hvert fall en joggetur uten om det vanlige, og det tar jeg med meg med takk.
ET LAND AV TV SLAVER
Det ser ikke mye pent ut når Thaiene konkurrerer om å ha den høyeste tv antennen, stenger som går mange meter opp i luften med antenner på toppen og et lite bosted under. Flere steder ser det helt grufullt ut der skogen av høye antenner dominerer hele bildet. For tv er noe alle har, samme hvor enn dårlig bo forholdene kan være. Har sett skur kùn laget av papp og tøy fille, bare holdt oppe av enkle pinner, hvor det sitter folk og glor på tv`en. Rundt på barene, diskotekene, markedene og andre butikker går tv`en nesten døgnet rundt. Ser òg hjemme hos oss, med en gang hun står opp, så er det på med tv`en. Og det siste hun skrur av før vi går og legger oss, er tv`en. Jeg ser at hun ikke trenger å se på heller hele tiden, men tv`en må allikevel stå på. Til og med når hun sitter med leksen går tv`en for full maskin. Skrur jeg den av, så er det ikke mange sekundene før den er på igjen. Så den tingen har jeg gitt opp, hun er rett og slett den store tv sjefen i huset. Så den saken er klar, jeg har akseptert og innrømmet tapet tv kontrollen. Den eneste tiden tv`en er av på dagen, er når hun er på skolen. Og det hjelper ikke å bytte henne ut med en annen heller, for jeg får bare en ny tv sjef allikevel. For er det en ting alle Thaiene har felles, så må det være den store tv lidenskapen. Men jeg fikk meg en liten "hevn" her om dagen, hennes store favoritt stasjon MTV forsvant plutselig fra menyen. Jeg må innrømme at jeg koset meg godt da, innvendig.
En annen ting når det gjelder tv her, er hvordan mistenkte og dømte blir vist fram både med fullt navn og bilde på nyhetskanalene. Det trenger ikke å være store forbrytelser som er begått heller før det havner fullt opp i tv, enten på lokalt eller landsdekkende. Beskjeden er helt klar, er du så dum og blir tatt, eller bare er mistenkt for en forbrytelse, blir du lagt i "gapestokken" med en gang, så det beste er å holde seg klar. Det spares heller ikke på harde opptak fra ulykker eller liknende, har ikke sett så mye "død og fordervelse" på ordentlig siden jeg kom til Thailand. Her ser det ut til at tv kameraene får komme helt inn på stedet ganske tidlig og filme akkurat det de ønsker. Det er ikke så spennende å se ødelagte eller drepte mennesker på ordentlig lagt frem slik som her. Det blir vist frem akkurat slik som det er uten omsvøp. Men jeg ser ikke den klappjakten på ofre eller etterlatte fra ulykker her som jeg er vant med hjemmefra. Her blir de respektert dersom de ønsker å bli latt i fred for media. Der har vi mye å lære!
TURISTER UTEN ANSIKT
Jeg slutter aldri å forundre meg over hvor ofte jeg ser vestlige turister irritere seg, og veldig ofte krangler over ting som er helt normale her nede, men kanskje ikke passer inn i deres "verden". Er de her nede for å prøve å forandre på levemåten til Thaien? Kunne nesten tro det mange ganger. Og det som de som regel krangler på, er helt bagatellmessige ting. Og det er nesten uten unntak at det er vestlige turister som jeg observerer hissige, enten det gjelder i trafikken eller andre ting. Det at Thaien "helt åpenlyst" har andre priser for "farangene" enn sine egne, er det mange av turistene som har vondt for å takle. Og må ikke tro at du får det for samme prisen som en Thai, i hvert fall ikke dersom du begynner å krangle og blir sint (som mange blir). De lar heller vær å snakke videre eller betjene deg, samme hva det skulle gjelde. Det å bli åpenlys sint her er å miste ansikt, ifølge Thai skikken. Det er veldig mange "ansiktløse" turister her å se. Det er ikke rart at de ser på oss som tullinger mange ganger. Trafikkreglene og hvordan de blir praktisert for eksempel, er helt annerledes enn hva vi er vant med fra de fleste stedene i Europa. Kommer man ned her og tror at dersom man ser et gangfelt over veien, er det bare er å frese rett over med armen utstrakt (som i Norge), lever man ikke lenge her kan jeg love deg. Det er jo litt dumt da å begynne å kjefte på bilister og mopedister for at de ikke stopper for deg. Det er bare ikke sånn det fungerer her! Her er det bare å passe på å komme seg over mens det er noenlunde lite trafikk, eller å ha kaldt hode og sno seg over mellom bilene. Og er du så uheldig at du blir kjørt ned, blir du bare betraktet som en tulling som ikke passet seg selv. Her er det kùn å stole på seg selv, dersom du ikke ønsker en tur til sykehuset, eller det som verre er. Har også lært at grønt lys betyr at nå kan jeg kjøre, men allikevel se opp for "fargeblinde" sjåfører. Og blir jeg påkjørt av en Thai som kjører på rødt, kan jeg bare glemme å tro at han tar på seg feilen og erstatter skadene. Her er det "farangens" feil uansett, dersom jeg da ikke har mye penger og massevis av tid til en rettssak, som også med stor sannsynlighet vil falle i din dissfavør. Det er bare sånn det fungerer her, samme hva vi måtte mene om det.
Den beste måten å løse "konflikter" eller problemer her, er å ha smilet på plass, samme hvor vanskelig det kan være. Da løses de fleste flokene opp etter hvert. Bank heller opp konen eller mannen når du kommer hjem, dersom frustrasjonen må ha utløp :-). Eller gjør som jeg, det motsatte (he).
MINE FIRBEINTE VENNER, FIRFISLENE
Like sikkert som solen forsvinner i havet hver kveld her nede, er det at disse små firbeinte vennene dukker opp på vegger og tak overalt der det finnes lys. Disse firbeinte små lysegule småkrypene springer rundt på vegger og tak som om tyngdekraften ikke gjelder for disse, på en evig jakt etter små insekter som blir tiltrukket av lyset. Og når de gir lyd fra seg, er det en kraftig lyd som omtrent "gekk gekk gekk gekk", derfor blir kalt "gekko" av mange. Her hvor jeg bor springer det et utall av dem, både innenfor og utenfor huset. Om dagen gjemmer de seg der DE finner det best. Problemet med disse småkrypene er ikke at de kryper rundt inne i huset om kveldene, for de er i grunnen ganske ok å ha i hus for insektene sin del, men hvor de gjemmer seg om dagen. Hvor mange ganger jeg har vært nær ved, bokstavlig talt, å sleppe hele maveinnholdet i buksen da disse skvetter frem fra de utroligste hjemmestedene har jeg sluttet å prøve å holde telling med. I den første tiden hadde en lagt beslag på min bærepose med underbukser, så hver gang jeg skulle finne noe fra denne posen, spratt denne "vennen" opp i en slik fart som hver gang satte hele kroppssystemet mitt på en utrolig hard prøve. En ettermiddag jeg skulle ta på meg den ene joggeskoen, føk der en opp fra skoen og opp langs armen min og forsvant ut i løse luften før jeg fikk kjangs reagere i det hele tatt. Men reaksjonen kom raskt rett etterpå, nesten heilsalto bakover med et brak i veggen. Svettet like mye etterpå som om jeg hadde vært på en lang joggetur. Og dette er bare to av mange liknende eksempler! Men etter hvert begynner man å innrette seg etter hvert hvordan man kan leve sammen med disse småkrypene uten å sette helse og skjel i fare hver dag. Det å riste litt på skoene før man tar dem på seg, holder poser og andre ting lukket og liknende. De er faktisk ganske fascinerende å sitte å se på de mange ganger, spesielt når det er flere til stede. Da er det en evig kamp dem imellom om å okkupere den beste "jaktplassen". Nesten som om de da glemmer helt ut å jakte på det som det er meningen de skal jakte på. Har etter hvert funnet min egen favoritt blant de mange som kjemper under utelyset ved inngangs døren vår. En liten tøffing som jeg kaller Sjofel, for han har en del skitne triks på gang. Men på tross av han bruker en del skitne triks, er jeg mange ganger fristet til å blande meg inn i kampene når de andre ikke går på hans skitne triks og blir mobbet vekk. Men har funnet ut at han må nok stå til ansvar for sine metoder alene, enn å la meg bli trukket inn i hans heller tvilsom oppførsel. Har jo nok med å prøve å holde meg selv "på matten" her nede.
DET OVALE ARR
Samme dag som jeg anskaffet meg motorsykkelen, gjorde jeg noe virkelig dumt. Nemlig å legge innsiden av høyre legg inntil eksospotten. Det gjorde selvfølgelig fryktelig vondt, og i samme slengen var jeg også merket for alltid for min tankeløshet med ett flott ovalt arr på innsiden av min høyre legg. Det ble veldig synlig, som om det absolutt skulle vise alle hvor klosset jeg er. Som et desperat forsøk på rette på min synkende selvtillit, begynte jeg med å kaste skjulte blikk på andre folk sine legger når jeg satt på restauranter og lignende (måtte passe meg for ikke bli tatt for en "syk freak" eller liknende). Måtte bare sjekke om det bare var meg som var så teit å brennemerke meg selv slik som jeg hadde. Resultatet av min store arr undersøkelse var som vitamin for min synkende selvtillit. Det viste seg faktisk at halve Pattaya går rundt med liknende arr, heldigvis. Så nå føler jeg virkelig at jeg er en av motorsykkel gutta her nede. Jeg er nemlig med i "det ovale arr" klubben. En "klubb" som må være Pattaya`s største, ifølge min store "Pattaya legg undersøkelse". Jer er en stolt mann med et flott ovalt arr, mye finere enn noen tatoverings spesialist kunne laget.
Problemet jeg nå har fått meg, er å forsøke å avvenne meg fra å glo på andre folk sine legger. Tenker det er mange som lurer på hva mitt "syke avvik" kan være, tenner på andres hårete legger?
GASSKOMFYR
Det er sannelig mye nytt å forholde seg til nå, masse som jeg ikke har hatt noen erfaring med tidligere. Slike ting som f.eks. en gasskomfyr er noe jeg ikke kjenner til fra før, og det fikk følger her en morgen. Jeg skulle imponere med en tidlig egg og bacon frokost en av de første dagene. Det som til vanligvis er en ganske enkel affære, utviklet seg til en ganske flau og uhyggelig episode. Det startet godt, med god fyr på gassen, baconet oppi pannen putret i ren vellyst. Plutselig sto baconet i full fyr, oppi pannen. Og når jeg sier full fyr, så var det store flammer rett opp i avtrekksviften. I full panikk fikk jeg opp døren ut til hagen, og slengte hele innholdet i pannen ut på plattingen utenfor. Der lå alle baconstykkene og freste hånlig til meg en liten stund, før de krøllet seg helt sammen for som å avslutte hele greia. Behøver jeg å si hvor lenge Pooi lo av denne episoden? Men nå slipper jeg hvert fall å lage frokost :-). Så då må jeg vil si at dette endte godt, allikevel?
