Den store festen's grusomme bakside!
Songkran feiringen er den store festen her nede, der folk virkelig hygger seg, eller retter sagt, tar seg virkelig ut. Det er vann i lange baner, og masse smil og glede. Men bakom dette er det mange som lider en grusom skjebne, som for det meste er følge av alkohol og kjøring. Og det er utrolig mange familier som blir rammet av sorgen i løpet av denne feiringen.
I fjor for eksempel var det nærmere 1000 personer som omkom i denne feiringen, og det ser ikke ut som det blir mindre dette året. Det ble opplyst på tv nyhetene mens jeg sitter her og skriver, at det i løpet av det første halvannet døgnet er 200 personer som har omkommet så langt, og over 6000 skadet. Vet ikke hvor mange andre land som hadde latt dette pågått år etter år.

At det er så mange som omkommer i denne feiringen er ikke noen stor bombe for oss som opplever dette på nært hold. Jeg fikk merke dette på flere måter bare på de to første dagene så langt.
For det første var det når vi kjørte nordover fra Bangkok, til Nakhon Sawan. Her var det køkjøring de første timene, der det ikke gikk i så stor fart. Og denne veien er det to kjørebaner hver vei, der den motgående vei er skillet av med en bred grøft med som regel trær plantet med gjevne mellomrom. Ogn når det går for sakte på veiene for thaiene, så bare utvider de kjørebanene med en ellet to "nye" filer. Og normalt er det en fil helt inne som mye blir brukt til motgående motorsykkler og traktorer, og ikke minst til å kunne stoppe dersom en måtte gjøre det for en eller annen grunn. Men i løpet av disse dagene må dette være livsfarligt, for da kommer det biler susende på innersiden, og dersom det er en stakker så kommer i møte, då er det kùn en raskt handling som berger liv. Hvor mange som går på denne måten vet jeg ikke. Men helt sikkert en del.
Vi så også flere ulykker på veien nordover, noen stygge, andre mindre stygge. Så det var å kjøre forsiktig, og ha øynene over det meste. Jeg opplevde også på en veistrekning der det var motgående kjørebane, at da jeg skulle kjøre forbi en lastebil forran, så kom det forsyne meg to(!!) biler forbi meg på utsiden av meg igjen. Og en fortsatte på galne siden på utsiden av flere biler oppover en bakketopp, og var bare millimetre fra å treffe en motgående bil. Du er nødt til å oppleve dette, for å forstå galskapen.

Jeg fikk også oppleve tragedie på nært hold også her i Nakhon Sawan, som har satt preg på min feiring her oppe. Da jeg gikk hjem fra tempelet sammen med Chris på ettermiddagen, og la meg til sammen med Chris på gulvet for å hvile oss litt, hørte jeg en motorsykkel på full pinne komme, og et forferdelig ekkelt metall smell rett utenfor. Jeg løp ut og så to personer ligge strødd på asvalten like utenfor, og masse folk som kom strømmende til. De tok en tilsynende bevistløs jentunge opp på en motorsykkel og kjørte avgårde med henne. Og svigerfar satt og holdt en mann som blødde forferdelig fra pannen. Hele pannen hadde fått seg et svært søkk, så det så grusomt ut. Og mens jeg fant noe til å stoppe blødningen med, var det helt kaos av folk som skrek i munnen på hverandre. Der var fakstisk også en del som lo. Og mens vi satt og ventet på sykebilen var det lite bevegelse hos den skadete, bare spydde opp litt blod av og til. Og det sprøe med det hele, var at jeg kjendte sterk spritlukt av det som kom opp. Og sykebilen som kom, var en pickup politibil, som de lempet den skadete opp på planet, hvor han lå alene mens de kjørte avgårde med han. I min oppfatning var det hele ganske groteskt, og da folkene begynte like etterpå på festen videre som om ingenting var hendt, fikk jeg nok. For jeg var 100 % sikker på at dette mennesket var ødelagt for resten av livet, hvor nå langt det enn måtte bli. For det er ingen som blir normale igjen, dersom de overlever en slik trøkk der hele pannen så ut som om den var trøkket helt inn.
Det viste seg at Jansila og moren hadde blitt hentet for å være med til sykehuset, for de fant ingen andre av hans familie på det tidspunktet. Han ble kjørt helt inn til Nakhon Sawan, som er ca. 50 km fra Ban Kratumtone. Da jeg kjørte inn for å hente de senere på ettermiddagen, var det også en opplevelse jeg sent vil glemme. Vi satt nær akuttinntaket og ventet på at det skulle komme noen andre slektninger, før vi kjørte hjem igjen. Og i den korte tiden vi satt der, kom det i et kjør sykebiler med skadde folk. Og da jeg tok en tur utenfor for en nærmere titt, så det ut som et slakteri der. Her holdt de på med å spyle både biler (pickuper) og syketraller med vannslanger for å rengjør de fra blod, mens det kom inn nye biler med skadde folk. Det var rett og slett sprøtt, og meget ekkelt.
Og da jeg ble med opp på avdelingen der den skadde lå, som forresten er søskenbarn til Jansila, for å høre om det var flere som skulle sitte på tilbake, var det som å komme inn til en hviss plass. For her lå det ødelgte mennsker over alt, de fleste så ut som de var grønnsaker, for dette var sikker avdelingen for hodeskadde. Og gangen var fyllt opp med medrørende og syketraller tilgriset i blod og annet gørr. Og søskenbarnet til Jansila så ikke bedre ut enn de andre, der han lå med en stor bandsje på hodet, og helt glansløse øyne. De skulle åpne hele pannen for å fjerne masse beinrester fra den knuste pannbrasken som hadde trengt seg inn i hjernen, før de kunne si om han ville overleve, og hvor gale det hele er. Etter det jeg så (jeg har ikke mye greie på dette), så har ikke jeg mye håp om dette skal gå bra. Og på ansiktene til de andre rundt, så det ikke ut som de hadde mye håp heller.
Jeg er nok så sikker på at det jeg så inne på denne avdelingen er det grusomste jeg noen gang har sett. For dette var avdeling med ødelagte kropper som for ikke lenge siden hadde vært mennesker.
Og på vei tilbake igjen, ble vi nesten påkjørt av en pickup som vinglet kraftig sideveis da vi kjørte forbi. Og så ble vi stoppet i prommillekontroll, der han som skulle vært stoppet, kjørte glatt forbi. Og da vi kom tilbake og hørt om masseslagsmål ved tempelet, der politiet måtte skyte varselskudd i luften for å roe det hele ned, ja da lurte jeg faktisk på om jeg ikke heller skulle kjøre hjem til Pattaya igjen. Der er det også galskap, men ikke på denne måten jeg har opplevet på disse to dagene. Akkurat nå føler jeg det hele ekkelt, men det roer seg kanskje i morgen? Starten på årets feiring har i hvert fall ikke vært helt etter min smak.