På grenseovergangen til Kambodia

Denne helgen kjørte vi opp til Araynyaprathet, som er en by som ligger 6 km fra grenseovergangen til Kambodia. Det er en kjøretur på ca. 300 km fra Pattaya, som vi brukte rundt 5 timer på (se kartet fra en tidligere tur jeg hadde). Grunnen til denne turen, var at Stephen, som i neste måned skal gifte seg med min kones søster, måtte over grensen for å få nytt visum. Og jeg tilbød meg å kjøre, for jeg ønsket å ta meg en nærmere titt på det kjemstore markedet som ligger like ved grensen. Så vi bestemte oss for å ta det som en liten helgetur. Vi kjørte opp på lørdagen, hvor vi hadde bestemt oss for å overnatte i byen Aranyaprathet. Så vi kunne bruke så mye av neste dag til å tråle markedet, før vi kjørte hjemover igjen.

---

Aranyaprathet Selve byen er ikke noen stor eller særlig vakker by, men har sine særegenheter som de fleste byene her nede. Og som en ser på mange av byggningene, så må det være en gammel by. Og på dette bildet, er det både kjøretøy og hus som er gamle. Vi la oss inn på et hotell som heter Aran Mermaid, som lå like ved buss stasjonen, litt i utkanten av byen. Dette skulle være det flotteste hotellet i byen, og flott var det, til en pris på ca. 180 Nok. Og på et rom bodde vi 5 stykker, jeg og fruen, pluss 3 barn. Også like ved hotellet var det et market, som bare var på lørdagene, som vi også trålet. Som en ser av bildene under, er dette en by med både forholdsvis nye byggninger blandet sammen med de gamle.

Og som de fleste andre byer i Thailand, er det som vanlig tuk-tuk'er og marked godt synlige i bybildet. Dette markedet var stort, hvor det snodde seg inn i mange gater, hvor det selges det meste innen mat og klær, pluss andre nytte (og unytte)gjenstander.

Og ikke minst til glede for en spesiell person, MASSEVIS KAKER!!!! Dette gjorde ikke byen mindre kjekk.

Grensemarkedet På søndagen sto vi tidlig opp for å kjøre bort til markedet og grenseovergangen. For dess tidligere vi var, dess raskere gikk det for han som skulle over for å få nytt visum. Grensen åpnes rundt 08:00 tiden på morgenen, og stenges igjen kl 17:00. Selve grenseovergangen er 6 km øst av byen, så det tok ikke lange tiden. Hele veien bort til grenen lå det massevis av små boder som selger bl.a. vin, klær og frukt. Men vi kjørte forbi disse direkte til grensemarkedet. På bildet her er det de fleste av reisefølget like ved grenseovergangen, kom ikke lengre.

Siden vi kom så tidlig, tok det ikke mer enn ca. en halvtime for Stephen å få seg nytt visum. I mellomtiden kikket vi oss litt rundt på den delen av markedet som lå i nærheten av grenseovergangen, mens vi ventet på Stephen. Dersom vi ikke orket å spassere rundt på dette markedet, kunne vi hoppe på en slik "taksi" som for noen ører kjørte oss der vi ønsket. men vi foretrakk å gå.

Dette markedet er utrolig, både i størrelse og utvalg. Jeg vet ikke sikkert hvor stort det er, men har hørt at det er mange kvadrat km stort. Og det er det, dersom en tar med seg alt som ligger rundt her. Utvalget er dominert av klær, men en finner det meste her. Her er det et utvalg i kniver og gamle bajonetter fra hæren, for det meste den Kambodianske. Og her er det like mye, om ikke mer, Kambodiansk språk som thai. De fleste som jobber her er fra Kambodia, som får lov til å komme over hver dag for å jobbe her.

Og ta seg rundt på dette markedet kan være en stor prøvelse, dersom en ikke tåler mas fra selgere. Og alle disse selgerne vet ikke hva et NEI er for noe, så de kan holde på til det uendelige. Siden jeg hadde vært her før, og visste hva jeg gikk til, så var det heller en snål opplevelse å observere alle disse ivrige selgerne. Og for alle Kambodier er Thaiene rike folk i deres øyne, så en da forstår hvor fattige disse må være. Og da når det er hvite som dukker opp her, går som du ser på bildet her, massevis av ivrige selgere som skal selge oss et eller annet. Og som en ser, så er den en lattermild Stephen som rømmer flokken. Alle disse selgerne her på bildet skulle selge oss solbriller, selv om vi alle gikk med hver våres på. Vi kunne jo ha flere!!?

Men det var ikke alt som var like kjekt å se. Massevis av fattige små barn, som igjen bar på enda mindre barn gikk hele tiden rundt og tigget. Alle disse er Kambodianere som kommer over grensen, mer eller mindre ulovlig for å prøve å få seg noen kroner til mat. Disse var virkelig fattige, og de aller fleste så veldig ustelte ut, med stygge utslett på huden. Og jeg er ganske sikker på at flere av disse små barna jeg så ikke vil få oppleve mange år, eller dager for den sak skyld. En kunne også se foreldre ved elven på Kambodiansk side vaske sine barne i en elv som var noe av det mest forurensete jeg har sett. En så også unger som slåss som dyr på den andre siden av grensen, hvor ingen blandet seg for å skille de. Her så det ut som om det var den sterkestets rett. Disse to fulgte etter oss lengre enn de fleste, så jeg gravde litt ekstra i lommen for å lette min samvittighet litt. Dersom disse to driver rundt slik hver dag, må denne tassen ha en kraftig høyrearm, dersom han bærer rundt med den lille hele tiden. Det som jeg tenker på etterpå, er at dersom disse barna er av de "heldige" som får kjangsen til å tjene seg til litt mat her ved denne grense stasjonen ved å tigge fra de rike. Hva så med resten lenger inne landet Kambodia?

Her til venstre er det en med tuk-tuk som virkelig har lastet opp varer. har nok sin egen butikk en eller annen plass i distriktet. For til dette markedet kommer det folk fra både Bangkok og Pattaya for kjøpe inn masser av billig vare. Som en ser til høyre, så var det ikke alle plasser på dette markedet som innbød til visit. Her var det bare et sorpehull hele plassen etter regnet, så her var ikke mye innbydende til å gå.
Heller ikke mye folk å se heller, for den sak skyld.

Da vi hadde fått nok av det hele, etter fire timers trasking, var det tid for hjemturen. Vi bestemte oss for å ta litt veier utenom hovedveien for å få se litt mer av landskapet. Så av og til havnet vi på veier som dette, av og til helt på avveir. Men vi kom oss alltid frem til slutt, med nye synsopplevelser fra det Thailandske landlivet. Det var en tur som gjorde sterkt inntrykk på meg. Særlig de menneskelige forholdene blandt de Kambodianske barna. Ingen barn skulle leve slik som dette, der det er en daglig kamp for å overleve. Men det er ikke så mye en kan gjøre med slike ting, en kan ikke redde verden alene. Må bare være takknemmelig for at vi har det slik vi har, og slipper å tenke på hvordan vi skal overleve neste dag.