FARVEL CHARLIE
Klokken 07:00 onsdag morgen våknet jeg av at mobiltelefonen ringte. Jeg hadde sittet og arbeidet på pc'en til klokken 03:00 natten før, så jeg var temmelig groggy og hadde problemer med å finne mobiltelefonen som lå på nattbordet. Jeg så på displayet i det jeg svarte at det var fra Nakhon Sawan, så jeg viste at det fra min kones familie.
-Jann, Jann, var det en kvinnestemme ropte, så jeg ga mobilen til min kone Jansila, som også var blitt vekket av den. Og de minuttene som nå fulgte vil stå spikret i min husk så lenge jeg lever.
-Uum, svarte hun først på sin sedvanlige måte, før hun reiste seg med et skrik opp i sengen. Jeg visste med en gang jeg så tårene hennes komme at nå var det noe forferdelig som hadde skjedd. Hun snakket gråtende i et par sekunder til, før hun slapp mobiltelefonen fra seg på sengen som om den var glovarm med et langt sorgfullt skrik. Så snudde hun seg mot meg med et ansikt som var så fullt av skrekk at jeg krympet meg i redsel for hva som kom nå.
-Charlie ulykke, ropte hun gråtende til meg. Charlie er hennes eneste bror som er et år yngre en henne.
-Han ulykke på jobb, fortsatte hun, før hun fortsatte gråtende på en slags thai-engelsk som jeg ikke forsto så mye av. Jeg forsto ikke om han levde eller var drept, men valgte å vente med å spør.

Da mobiltelefonen ringte igjen etter et minutt eller to, grep hun den med et fortvilt rop og svarte. Jeg hørte fortvilte rop i telefonene, og Jansila slapp telefonene med et skrik som var så fylt av smerte at jeg kjente at hele meg stivnet totalt i dyp redsel for hva som hadde skjedd, før jeg grep rundt henne i et forsøk på å jaget smerten hennes vekk, men visste samtidig at det ikke ville nytte noe særlig. Den smerten jeg så hos henne nå, gjorde meg helt panisk av frykt.
-Charlie dø, ropte hun helt knust på thai. –Hvorfor, hvorfor, hvorfor, fortsatte hun videre. Hele ansiktet hennes var helt forandret av sorg og tårer. Nå satt vi i sengen og holdt rundt hverandre mens hun lot sorgen og fortvilelsen fritt renne ut med alle tårene. Jeg vet ikke hvor lenge vi satt slik. Det eneste jeg viste, var at hun var helt knust og utrøstelig. Nå var det bare å pakke og komme oss opp til Nakhon Sawan, og det var heller ingen enkel sak denne dagen.

Det var ikke mulig å bruke min bil nå, for den hadde en lekkasje i girkassen, så den ville aldri holde den 5 timer lange turen. Og så måtte jeg også få forlengelse på visumet mitt hos immigrasjonskontoret i Pattaya før vi reiste opp, for det var det bare to dager igjen på. Og det var jeg redd for ville ta lang tid. Men først ringte jeg til en god venn av meg i Pattaya som kjørte rundt i en leiebil, for jeg ville vite hvor han hadde leiet den. Jeg ville selv leie en bil for å kjøre opp til Nakhon Sawan så snart jeg hadde ordnet med visumpapirene. Men jeg ville ikke la Jansila sitte alene igjen i leiligheten, så jeg ventet til en yngre søster til Jansila som også bodde i Pattaya kom. Jansila hadde ringt henne.

Da min venn kjørte meg til immigrasjonskontoret da de åpnet klokken 08:30, var det med bange anelser at jeg kanskje måtte vente i timevis på forlengelsen. Så da jeg kom inn og fikk snakke med en av politimennene, prøvde jeg så godt jeg kunne å forklare situasjonene, og spurte fint om det ikke var mulig å få gjort dette raskt som mulig. Jeg hadde ikke store forhåpninger da politimannen tok passet og kopiene med et steinansikt og ba meg sitte ned og vente. Men da jeg etter bare noen få minutter ble vinket bort til disken igjen og fikk passet med innstemplet forlengelse, var jeg så takknemlig og takket i et sett, at denne politimannen måtte tro jeg var fullstendig gal. Men akkurat det brydde jeg meg ikke så mye om da.

Jeg var tilbake i leiligheten etter bare en time, og da hadde jeg også fått leiet meg en Honda Civic for flere dager, og kunne bare ringe dersom jeg trengte den lengre. Jeg visste ikke hvor lenge dette med begravelsen og alle seremoniene ville vare. Så nå var vi klar for turen.
Da jeg kom inn døren hjemme, satt Jansila i sofaen med brudebildet av oss, der hele familien var med, inkludert Charlie, og var helt apatisk og oppløst i tårer. Søsteren satt ved siden av henne og holdt godt rundt henne. Det gjorde så vondt å se min kone lide på denne måten, uten at jeg kunne gjøre noe med det. Jeg hadde tidlig forstått at hun og broren hadde hatt et usedvanlig godt forhold til hverandre, så dette var noe av det aller verste som kunne hende for henne. Også jeg hadde tidlig blitt veldig glad i Charlie, for han var en meget spesiell mann. Men nå hadde jeg mer vondt av å se Jansila lide så forferdelig, enn tanken på Charlie. Jeg var allerede begynt å føle sinne mot dette. Det virket så urettferdig at dette skulle skje, at min kone og hennes flotte familie skulle bli rammet på denne grusomme måten.

Jeg hadde funnet frem noen mørke klær som jeg skulle bruke i begravelsen før jeg gikk ut, men hadde ikke fått pakket de ned. Men Jansila hadde pakket de og alt annet som jeg trengte ned for meg, så det var bare å komme oss av gårde. Jeg visste Jansila ville komme seg hjem så fort som mulig, selv om hun sa det ikke gjorde så mye.
Først var det å hente en søster til faren som også bodde i Pattaya, før vi tok veien fatt mot Nakhon Sawan. Da vi kom til der vi skulle hente henne, viste det seg at det var tre slektninger til som skulle sitte på. Så vi ble 6 stykker i bilen. Det ble en del tårer og snakk med det samme de kom inn i bilen, men det roet seg nok så raskt.

Selve bilturen gikk usedvanlig taus og tankefull, ikke engang kassettspilleren var det noen som brydde seg om å sette på. Den 5 timer lange turen gikk uten spisepauser, bare et par stopper for naturlige årsaker. Det var ingen som hadde verken matlyst eller var i form til å snakke i det hele tatt. For meg ble det en tid hvor mange tanker fikk arbeide fritt oppe i hodet mitt nå. Det meste var om Charlie nå, for det virket så urettferdig at han skulle dø. Ville blitt 28 år i begynnelsen av september, og med en nydelig datter på to år og en flott kone på 23 år. Han var en usedvanlig god mann. Det som sitter mest i minnet mitt, er det flotte smilet hans, og den rolige væremåten hans. Han hadde som regel alltid en av de to småungene i fanget hans. Han var helt fantastisk med ungene, både sin egen og den lille til Jansila. Og han verken røkte eller drakk, og alltid sørget han for at hjemmet var rent og pyntelig. Siden han var hjemme fra jobb før konen, så var han som tok seg av det meste av husarbeidet, og som ofte var det han som også sørget for å få ungene i seng, selv om moren hans også var hjemme på fulltid. Det var hun som passet de to småungene på dagen. Charlie og faren jobbet sammen på ris marken, hvor det også var der han omkom. Det er ikke mange maken til han her, det er jeg ganske overbevist om.
Og ikke minst gikk tankene til den vakre ungen Nongmai, og den flotte konen Nudd. Det skar langt inn i hjerteroten ved tanken på at Nongmai hadde mistet faren, i så ung alder. Hun har mistet det dyrebareste hun hadde, en helt fantastisk far. Og konen Nudd hadde mistet en virkelig flott ektemann. Begge to nå revet ut av et trygt og godt hjem, til en skremmende og usikker fremtid. Du verden han vil bli dypt savnet.
Mye av tankene mine gikk også til de gangene jeg hadde gleden av å være sammen med han. Og tanker som at han aldri mer ville være der med smilet sitt når vi ankom hjemmet deres fikk tårene mine til å renne. Og en mer hjelpsom mann hadde jeg heller aldri opplevd tidligere, alltid klar til å hjelpe. Husket hvordan han bar og svettet når vi flyttet for første gang i Pattaya, med smilet hele tiden på plass. Han vil bli et stort savn for alle som kjente han, det er jeg 100% sikker på.

Men jeg fikk også en skremmende tanke etter hvert. Hva om familien ville gi meg skylden for ulykken? Hva om de trodde at årsaken til denne tragedien var at det var kommet en ”farang” inn i familien. Jeg forstår ikke så mye av deres tankemåter ennå, men vet at det er masse overtro involvert i deres buddhistiske tro. Tanken var veldig skremmende, selv om den var nok så sprø. Jeg hadde jo blitt så fint mottatt alle de gangene jeg hadde besøkt de, men allikevel var jeg litt redd for dette. Men jeg måtte bare reise opp, for det var ingen andre alternativer her. Gikk det som jeg var redd for, var det bare å reise hjem igjen. Jeg ville selv opp og ta farvel med Charlie, så jeg skjøv disse tankene så langt vekk jeg kunne. Det fikk heller gå som det ville.

Jansila var også nettopp kommet tilbake til Pattaya fra Nakhon Sawan for bare to dager siden. Siden hun er snart 8 måneder gravid, og vi hadde gjester fra Norge på besøk, valgte hun å være oppe hos familien mens jeg fartet rundt med disse. Så hun hadde heldigvis fått være sammen med broren i nærmere to uker før dette tragiske hendte. En liten trøst tross alt, når det først skulle hende slik.
Jeg hadde først forstått at han hadde omkommet i en ulykke på jobb, men ikke hvordan. Da Jansila i sin store fortvilelse hadde prøvd å forklare meg rett etter hun hadde fått telefonen, hadde jeg halvveis forstått at han hadde omkommet på vei til jobb med traktoren. For jeg vet det er en farlig trafikkert vei de må krysse på til jobben, og med mange galne billister på veiene, så antok jeg at han hadde blitt truffet av en av disse. Da jeg forsøkte å spørre henne en gang til i bilen på vei til Nakhon Sawan, fikk jeg en hakket og nok så usammenhengende forklaring om vann der han jobbet. Da jeg spurte om han hadde kjørt i vannet med traktoren, bare nikket hun. Men jeg var ikke så sikker på om hun verken forstod eller hørte hva jeg spurte om. Så jeg fant ut at jeg kunne vente med å spørre mer om dette siden.

Klokken 14:30 kom vi til byen Nakhon Sawan, og da var det bare en halv times kjøring nordvest til hennes landsby Ban Kratumtone igjen. Og da vi nærmet oss landsbyen, begynte tårene å komme hos Jansila igjen. Og da vi svingte av fra hovedveien inn i til landsbyen, kjørte vi forbi landsbyens tempel, hvor det var en begravelse på gang. Og da begynte alle jentene i bilen å gråte høylytt. Bare et par hundre meter fra tempelet ligger de to husene til familien som så og si ligger vegg i vegg. Jansila eier det ene og faren det andre, men jeg har aldri helt forstått hvem som bor i hvilket av de. Da vi kom frem var det masse folk utenfor husene, og det var satt opp to store åpne telt med bord og stoler i det ene, og et slags kjøkken i det andre.
Inne i huset til faren var det bare de nærmeste av familien samlet, sittende i midten av det store rommet som var stuen. De få møblene var stuet inn til den ene veggen slik at rommet virket nesten helt tomt. Det eneste som var synlig i rommet nå, bortsett fra folkene, var den enkle kisten med noen fuglemotiver som var plassert i enden av rommet. Ved enden av denne satt faren gråtende med et helt fortvilet uttrykk i det ansikt som var ti år eldre enn sist jeg så han. Og det var bare en drøy uke siden. Foran kisten sto det et enkel lite alter med to lys tent og en krukke i mellom de, fylt med sand hvor det var røkelsespinner stukket ned i. Den spesielle lukten fra disse kjentes i hele rommet. Og foran benken lå det en pute og et lite teppe laget av siv. Dette var for bruk til å be for Charlie på buddhistisk vis. Her skulle familie og venner tenne røkelses-pinner og be for han.

Midt blant folkene satt også konen til Charlie, helt apatisk og virket som om hun ikke registrerte noe av det som skjedde i det hele tatt. Og i fanget hennes satt datteren Nongmai på to år helt rolig og bare kikket litt overrasket på hvordan alle hennes slektninger satt rundt og gråt. Tror ikke hun forstod så mye av hva som hadde skjedd med faren sin.
Jansila satte seg gråtende ned midt på gulvet, mens søsteren og de andre gikk bort til kisten. Da faren løftet opp lokket slik at de kunne se på Charlie, brast de høylytt ut i gråt igjen. Søsteren satte seg for seg selv ved den andre enden av kisten etter å ha tent en røkelsespinne og en stille bønn, med ansiktet vendt bort fra kisten og de andre i rommet, hvor hun nå satt og gråt for seg selv. Samtidig hadde en tante og jeg full hyre med å holde Jansila noenlunde oppreist på gulvet, slik at hun ikke skulle skade seg eller babyen hun bar i maven. Jeg gråt også nå, for jeg var fryktelig redd for Jansila nå, og det gjorde forferdelig vondt å se henne slik. Og selv om både jeg og flere av familien hennes prøvde å trøste henne på beste måte, virket det som om hun ikke lenger registrerte at vi var der. Nå var det bare kisten med Charlie hun var opptatt av.

-Hvorfor, hvorfor, ropte hun sårt og fortvilet gang på gang mot kisten. Men det var ingen i rommet som kunne fortelle henne hvorfor.

Det gikk nærmere et kvarter før Jansila hadde roet seg såpass at hun ville frem til kisten. Vi krøp begge forsiktig frem til faren, som fortsatt hadde tårer rennende ned langs kinnene fra begge øynene. Da jeg klemte han forsiktig på armen i et forsøk på å vise han medfølelse, bare kikket han på meg med en sårt tomt uttrykk i øynene. Tanken jeg hadde hatt tidligere om at de kanskje ville skulde dette på meg, blusset opp igjen og gjorde meg enda mer redd enn jeg var fra før. Men dette ble like fort glemt igjen da han løftet på kistelokket slik at vi kunne se Charlie. Han lå med foldede hender over brystet ikledd i en slags lyse blå liknende pyjamas. Øynene var lukket, slik at det så ut som han bare sov fredelig. Det gjorde så vondt å se denne flotte mannen var blitt revet så brutalt og alt for tidlig vekk fra livet. Fra sin herlige lille unge og kone. Fra storesøster Jansila og hennes familie som var så inderlig glad han.
Mens jeg satt bak og holdt rundt Jansila, satt hun gråtende og strøk Charlie langs kinnet og snakket lavt til han i flere minutter. Da hun trakk seg forsiktig tilbake fra kisten, hadde hun sluttet å gråte. Nå krøp vi til benken foran kisten, hvor vi tente hver vår røkelse og holdt den opp foran oss på den tradisjonelle buddhistiske måten, med håndflatene sammen-lukket og bøyd oppover og ut fra brystet, og ba hver vår bønn for Charlie.

Etter å ha sittet en god stund sammen med de andre i rommet og bare så på kisten og tenkte hver våres tanker, trakk vi oss tilbake til det nabo huset, Jansila sitt. Der oppdaget jeg for første gang moren. Hun lå utstrakt midt på gulvet med Jansila's lille datter Nongfa liggende ved siden på armen hennes. Det så ut som om begge sov, men da vi kom helt bort til dem, så jeg at det var bare Nongfa som sov. Moren lå med halvlukkede øyne og hadde det samme apatiske ansiktuttrykket som Charlie's kone. Jansila fortalte meg senere at legen hadde vært der tidligere på dagen og gitt henne noe beroligendes. Utenfor i det åpne teltet som fungerte som kjøkken var det full aktivitet. Det virket som om hele landsbyen var kommet for å hjelpe til med matlagingen. Det skulle være en seremoni med fem munker som skulle komme klokken halv åtte på kvelden, så det var full aktivitet med å klargjøre for dette. Det var også satt opp svære høytalere på begge sidene av husene ute ved veien, og det forundret meg litt.

Nå hadde Jansila kommet seg såpass at hun og søsteren var opptatt med å ordne til og trøste moren. Og da jeg fikk en tallerken med stekt ris stukket opp i fanget, oppdaget jeg hvor sulten jeg var. Hadde ikke spist noe denne dagen i det hele tatt. Og det hadde ikke Jansila heller, så jeg forsøkte etterpå å få henne til å spise litt, men fånyttes.

Den tretten år gamle sønnen hennes Chachai hadde det heller ikke så godt. Han og hans onkel Charlie hadde jeg tidlig forstått hatt et spesielt forhold til hverandre. Selv om han var smilende som alltid, så jeg det var noe annerledes i øynene hans nå som jeg ikke hadde sett hos han før. Han virker forvirret og helt sikkert forsto han ikke mye av det som skjedde med familien hans nå. Og det var meget rørende at det var meg han holdt seg til nå, selv om jeg viste at faren hans var utenfor blant de andre gjestene. Og da faren hans en stund senere kom inn og hilste på meg på den tradisjonelle thaimåten, enset han ikke sønnen mange blikk. Og jeg så heller ikke siden at han noen gang var og trøstet eller i det minste snakket litt med han. Jeg skulle i hvert fall gjøre mitt beste for han nå, og det tror jeg han var klar over.

Da klokken var rundt seks på kvelden, begynte musikken. Det var en slags thailandsk folkemusikk som sikkert var laget spesielt for anledninger som denne. Den gikk i en sår lyd og med sakte melodi som av og til tok seg hurtig opp, før den datt tilbake til den sakte melodien igjen. Og dette gikk høyt utover hele bygden, for slik volum var det på de digre høytalerne. Og litt etter hvert kom det mer folk sigende til, tror nesten hele bygden var samlet nå. Og det er en bygd med rundt syv hundre boliger.

Da det nærmet seg tiden for seremonien, gikk vi inn i det andre huset som kisten sto i, for det var her de skulle ha seremonien. Og da vi kom inn, kjente jeg ikke rommet igjen. Nå hadde kisten blitt satt opp på en benk dekket med en hvit duk, hvor den også var satt inn i en større og vakrere kiste som i grunnen var et kjøleskap. Her skulle den stå til lørdag, så den var nødt til å holde seg kald. Og over kisten og ved siden av, og langs veggen var det dekorert med kunstige blomster og mange dekorasjoner med hilsninger på fra venner og familie som sto på stativer. Alt dette dekket med blinkende lys i alle regnbuens farger. Og det som gjorde mest inntrykk på meg, var et bildet av Charlie som var dekorert med blomster og lys som sto på et bildestativ ved siden av kisten. Langs den ene langveggen var det gjort klart for de fem munkene som skulle komme. På resten av gulvet var det lagt ut svære matter av siv som vi skulle sitte på. Her inne var det bare den nærmeste familien som skulle være, alle de andre satt utenfor på stoler om var satt opp rett utenfor døren og ut mot gaten.

Her sitter konen Nudd med datteren Nongmai foran kisten.
Munkene kom ganske presist klokken halv åtte, og med det stoppet musikken. De kom fra tempelet som lå bare et par hundre meter fra hjemmet, med sjefsmunken i spissen. Det var sett opp tre små alter med to lys og skål med plass for røkelse på hver av de. Et alter stod foran kisten, det andre foran munkene og det siste helt ved kortveggen på motside av rommet for kisten. Selv om det var fem munker med tempelsjefen i spissen, var det en sivil thai som var seremonimester og ledet selve seremonien. Både han og sjefsmunken hadde mikrofon, slik at alle utenfor kunne høre hva som ble sagt inne. Det hele begynte med at Charlie's kone tente lysene og en røkelsespinne på alteret foran kisten. Så gjorde Jansila det samme ved alteret foran munkene, mens faren avsluttet på alteret ved veggen. Nå ble det messe og velsignelse for Charlie med munkene og seremonimesteren, som varte i nærmere en time. Det ble en temmelig hard påkjenning for mine skjøre knær, for det var å sitte med bena i kryss på gulve under hele seremonien. Selv om jeg så at Jansila gråt stille flere ganger under seremonien, virket hun roligere nå og hadde kanskje begynt sakte å akseptere denne ufattelige tragedien.

Her er det Jansila og søsteren Nippapon, og et søskenbarne foran kisten

Da selve seremonien var over, forsvant munkene stille ut av døren. Jeg ble sittende igjen inne i rommet sammen med Jansila, Chachai og resten av familien som hadde vært med på seremonien. Moren lå fortsatt inne i det andre huset utslått av medisinene legen gav henne. Nå var det mat som ble servert til alle som hadde kommet til seremonien. Og inne i huset hvor vi satt, kunne nå de som ville komme inn og tenne røkelse og be for Charlie. Og dette var noe de kunne gjøre hver kveld frem til fredag. Faren til Chachai kom også inn og pratet noen ord med et par av familien og så tente røkelse for Charlie. Etterpå når han var gått ut igjen, tok Chachai meg i armen og pekte ut av døren.

-Far min, sa han på thai, fortsatt pekende ut av døren.
-Pappa, sa han smilende pekende på meg etterpå.

Jeg ble rørt til tårene igjen, og da både oldefaren og flere andre i familien smilende knep meg vennlig i armen flere ganger, forsto jeg at jeg var akseptert som familiemedlem. Og med et godt grep rundt Chachai fortalte jeg han at jeg ønsket veldig gjerne å være pappaen hans.

Da vi trakk oss utenfor etterpå, var stemningen mye lettere blant familien. Jansila viste smilet sitt også ved flere anledninger nå, og praten var heller ikke dyster lenger. Og nå begynte en annen form av denne sørgestunden, som jeg først ble ganske sjokkert av. Selv om selve sørgingen og messene er ganske ulikt det som jeg er vant med fra Norge, så er den nok så forstålig for det. Men det som kom nå hadde ikke mye med det som jeg hadde opplevd i Norge. Først virket det hele ganske makabert, før jeg så hvordan familien reagerte på dette. Da forsto jeg at dette var slik som det skulle være, det var slik de viste den døde hvor mye de satte pris på han.

Det begynte med at folk begynte å trekke inn i rommet hvor kisten lå, mange drassende på ølflasker, noen halvfulle og noen mer enn det. De satte seg i ringer rundt på gulvet og begynte å spille kort, om penger. Jeg satt utenfor sammen med Jansila, Chachai, lillesøsteren Nippapon, faren og noen få andre av den nærmeste familien og vi alle satt og så på dette, hvor jeg la merke til at de hadde alle et litt resignert blikk i øynene. Jansila fortalte meg at denne kortspillingen ville vare hele natten, og hver kveld fram til lørdag. Dette var helt normalt ved slike anledninger i Thailand, deres måte å vise den avdøde den siste ære. Jeg hadde veldig vanskelig med å forstå dette med det første, men måtte akseptere at slik er det her. Selv om dette etter norske forhold virker ganske makabert. Da vi gikk over til det andre huset for å legge oss, så jeg at det satt mange gjenger utenfor og rundt på gårdstunet som også spilte kort. Det var ikke vanskelig å forstå at Charlie hadde vært en godt likt mann blant landsbyens innbyggere.

Inne i huset til Jansila lå det mange av familien og sov på det fliselagte gulvet uten noe underlag og sov, og mer ble det da de andre etter hvert la seg til å sove. Huset til Jansila hadde bare et soverom, og det hadde Jansila og jeg okkupert. Klokken var rundt ti da vi var ferdig med kveldsdusjen, som består av å øse vann over seg fra en vannkomme på et slags baderom i faren sitt hus. Da vi la oss til for å sove, ble det bare et par minutter med prat før vi ikke orket mer. Vi var begge helt utslått etter alle påkjenningene dagen hadde gitt oss. Jeg forstod da hvor utslitt Jansila måtte være, for hun sovnet i det vi sa godnatt til hverandre. Jeg ble liggende i noen få minutter å lytte til skrålingen og latteren utenfor. Tenke at det hele var fullstendig sprøtt, og at det var ikke slik man sørget. Dette virket for meg mer som en morsom bygdefest i mine ører.

Da jeg ble vekket klokken 03:00 på morgenen av Jansila, var det for å kjøre tre kilometer til en nabo landsby, Ban Salok Bat, hvor det er et stort nattemarked. Her skulle det kjøpes inn mat til munkene og gjestene som skulle komme til en ny seremoni klokken halv sju på morgenen. Her var det full aktivitet med folk som var og handlet til butikkene sine, og andre som var i samme situasjonen som oss. Jeg hadde forstått at det var uvanlig mange enker i dette distriktet, etter hva Jansila hadde fortalt meg. Bare i hennes slekt var det flere enker. Kan bli redd av mindre. Også når vi vandret rundt på markedet viste Jansila meg flere som var i samme ærend som oss. De snakker om dette som om det er dagligdagse hendelser her. For meg virket som om Jansila var ferdig med den verste delen av sorgen nå, mest opptatt av gjøremålene i forbindelse med det hele. Men der skulle jeg ta temmelig feil.

Tilbake igjen etter en times tid krøp jeg tilbake i sengen igjen. Jansila sa hun måtte være med å lage maten klar til morgenen. Jeg forsto ikke dette helt, for det var fortsatt mange koner som var i gang på kjøkkenet, og noen lå også og sov på noen av bordene rundt. Men hun var ikke til å rikke, selv om jeg sa at jeg var veldig redd for henne, i den tilstanden hun nå var i. Chachai som hadde sovet ute på gulvet sammen med de andre, kom nå inn på soverommet og la seg sammen med meg. Med et godt grep med begge armene rundt den ene armen min, sovnet han fort av igjen.

Halv seks ble jeg brutalt vekket av den samme høye sørgemusikken som igjen ulte ut fra høytalerne. Jeg kom meg opp og fikk vasket av meg natten grep, før jeg fant Jansila i full gang på kjøkkenet sammen med 10 –15 andre damer. Selv om hun virket ganske sliten ut, var hun ganske livlig i praten. Tror hun liker å ha noe å holde fingrene og tankene opptatt med nå. Moren var også oppe nå, men hun virket fortsatt temmelig utslått. Og tiden var nå inne for å komme oss inn til ny seremoni og messe. Nå var rommet tømt for kortspillere og gjort klar for munkene igjen. Denne gangen kom det fire stykker av de. Messen startet som i går, med tenning av lys på de tre alterene før messen begynte. Forskjellen var at Jansila tente lysene ved kisten denne gang, mens morfaren tente lysene foran munkene. For meg virket messen den samme som kvelden før. Jeg hørte en gang midt i messen at både Jansila og konen til Charlie brøt ut i høylytt gråt i en kort periode, før det roet seg igjen. Da messen var slutt, med de samme påkjenningene på mine sarte knær, ble det båret inn massevis av mat til munkene, hvor hver tallerken som ble satt frem foran dem ble berørt av munkene. Det så mange tallerkener at det nesten ikke var plass til de foran munkene. De satte seg taust til spise fra disse med en rolig og høytidelig mine. Dette foregikk i nærmere en halvtime, før de forsvant like stille som sist ut av døren igjen. Nå ble resten av maten, og det var nesten det meste, for munkene hadde vær beskjedne, båret ut til alle gjestene som satt utenfor.

Her er det fra morgenseremonien. Munkene har fått satt frem maten.

Etterpå satt jeg noen minutter og pratet med Jansila inne i huset hennes. Jeg ville at hun skulle ta seg en hvilepause nå, men det nektet hun. Hun skulle være med å rydde vekk først, før hun ville legge seg nedpå igjen. Jeg orket ikke å argumentere med henne mer, for jeg visste at hun gjorde dette fordi hun både måtte og ville.

-jeg hørte Charlie gråte masse under messen i dag, sa hun plutselig til meg.
Jeg skvatt først, for jeg trodde hun pratet over seg nå.
-Charlie's kone hørte det også, fortsatte hun like rolig. –Så både pappa og jeg fortalte han at vi skulle ta oss godt av familien hans nå, så han ikke trengte å være redd.

Jeg husket at de begge satte i høylytt gråt under messen, og også at både hun og faren satt lenge ved kisten etterpå. Selv om det virket litt nifst, så tvilte jeg ikke på at de hadde hørt det hun fortalte meg. Så jeg godtok det hele uten å dvele mer med det i det hele tatt.

Da jeg krøp til bake til sengen, lå Chachai fortsatt og sov. Jeg sovnet igjen med det samme, og våknet ikke før klokken var litt over tolv på ettermiddagen. Chachai lå fortsatt og sov, og det var helt rolig både inne og utenfor huset. Da jeg kom ut i stuen lå det hele golvet med sovende folk. Jansila lå ved siden av moren og datteren sin og sov. Jeg listet meg ut på toalettet for å gjøre mine nødvendige ærender, før jeg listet tilbake igjen og la meg til å lese fra boken jeg hadde tatt med. Chachai vekket meg klokken tre, og da var det full gang både utenfor og inne i huset igjen.

Resten av torsdagen satt jeg sammen og pratet med mange av familiemedlemmene til det var seremoni og messe igjen. Den forgitt ganske lik den som var kvelden før, bare nå med fire munker som det var på morningen. Og på kvelden var i gang med kortspillingen og festen igjen. Nå virket det ikke så makabert lenger. De rett og slett hadde de siste kveldene med fest sammen med Charlie, før han dro av gårde for godt på lørdag.
Jansila og familien var fortsatt bare tilskuere til dette en times tid, før vi krøp til sengs med de samme lydene som fra kvelden før. Nå hadde vi tid til å snakke litt ut med hverandre om det som skjedde, og det var da jeg forstod at dette var deres måte med å bearbeide sorgen på. Og for meg så det ut som om det var en god måte å gjøre det på, for det virket som tingene gikk lettere for henne nå. Men jeg forsto at hun grudde seg veldig til lørdagen, -for da hadde de ikke lenger Charlie, sa hun trist.
Disse dagene med Charlie i huset, var for at familie og venner kunne ta personlig farvel med han, snakke til han ved kisten, før han ble tatt fra dem på lørdag.

Jeg fikk nå også vite hvordan han hadde dødd. Han hadde falt ned i en stor vanntank som han ikke klarte å komme seg opp fra igjen. Disse vanntankene ser ut som store vann-krukker med en liten åpning på toppen og tar mange tusener liter vann. Og faren hadde ikke klart å få han opp alene, og måtte løpe etter hjelp. Men da han kom til bake etter bare noen få minutter, var det allerede for sent.

Fredagen begynte lik torsdagen. Opp klokken 03:00 for å handle inn mat for morgen-seremonien. Jeg tilbake til sengen igjen, hvor Chachai også lå og sov, mens Jansila satte i gang sammen med resten av gjengen på kjøkkenet for å gjøre det klart til munkene kom. Denne gangen sov jeg gjennom messen, for jeg våknet ikke av musikken, og Jansila heller ikke vekket meg.
Jeg følte meg litt dum da jeg sto opp en god stund etter seremonien var over og alle satt eller lå inne i stuen. Men de bare smilte og lo av meg, så det var heldigvis ingen helligbrøde jeg hadde begått.
Jansila kom med kaffe og eple til meg og spurte om jeg ville kjøre inn til Nakhon Sawan. Det var mye som måtte kjøpes inn til avslutningen i tempelet dagen etter. Så resten av ettermiddagen gikk med å handle inn det som familien måtte skaffe til selve kremeringen.
Vi var en hel gjeng på åtte personer som pakket oss inn i Hondaen. Både moren og konen var med, pluss Jansila og Chachai, og de to små. For meg virket det hele nok så makabert å rusle rundt i flere begravelsesbutikker for å handle inn. Men det virket som om de var på en vanlig handletur på byen. Masse diskusjoner om hva de skulle ha og pruting med butikksjefen, med mye latter og kjas. Og etterpå var det mat på en liten restaurant. En skulle aldri trodd at disse menneskene hadde mistet sin mann, sønn eller bror for to dager siden, og skulle kremeres dagen etter. Men sånn er det med mennesker som lever i nuet. Men det var heller ikke vanskelig å se på ansiktstrekkene deres at de nylig hadde vært gjennom en stor påkjenning.

Kveldsmessen ble litt annerledes enn gårsdagens. Nå var det fem munker igjen, og det virket ut som om det nå var mer personlig om Charlie. Messen til munkene var også annerledes nå. Og nå var det flere som gråt igjen. Dette var siste kvelden Charlie skulle være hjemme. Det var flere som også holdt tale nå, og det virket ut som om alle var sinte. Sinte på det som hadde skjedd.
Men etter at munkene hadde gått, var stemningen snudd helt om. Kortspillene begynte igjen, og nå var flere av familiemedlemmene også med. Og det så og hørtes ut som om det var litt mer fart i konsumeringen av de sterkere drikkesakene også nå. Da jeg var ferdig på badet før jeg skulle legge meg, sto jeg en stund og kikket inn der som kisten med Charlie stod. Jeg syntes fortsatt det virket litt makabert ut, da jeg så masse folk sittende rundt på gulvet i ringer med øl og i full gang med støyende kortspill. Men sånn er det her, enten jeg liker det eller ikke.

Det var opp igjen klokken 02:30 denne natten, for det var litt mer å handle inn denne gangen. Denne gangen var det det siste måltidet med Charlie i hjemmet, så det måtte gjøres litt mer ut av det denne gangen. Tilbake igjen krøp jeg opp i sengen med løfter fra Jansila at hun skulle vekke meg i tide før munkene kom. Og i dag skulle vi også kle oss i sort.

Musikken vekket meg før Jansila, så jeg var oppe i god tid, nyvasket og klar, med en stor klump i magen. For jeg viste det var en spesiell dag jeg gikk i møte nå. Munkene kom fem i antallet igjen, og gjennomførte seremonien og messen nok så likt de andre, den største forskjellen var all maten som ble lagt frem for munkene. Denne morgenen var det også mange som hadde møtt frem til seremonien, så det ble tomme tallerkener etterpå.

Klokken ni på morgenen skulle Chachai og fire andre unge gutter i familien ordineres til munker for en dag i forbindelse meg Charlie's siste ferd. Og det ble min oppgave å kjøre de først til frisøren hvor de skulle snauklippes helt på hodet, og så kjøre de til tempelet hvor selve ordineringen skulle foregå. Det ble en masse lått og løye i forbindelse med selve snauklippingen. Og den store forandringen ble da også øyenbrynene ble barbert bort. Helt bare i ansiktet så de ut som munker allerede.

Her er det Chachai i barberstolen. Og her er alle fem ferdige og klar til tempelet.

Selve ordineringen ble foretatt av selve sjefs-munken i tempelet. Og etter en halv time var de alle fem ikledd den oransje munkekappen og så ut som de typiske munkene en treffer på rundt i hele Thailand. Etterpå kjørte vi tilbake til hjemmet, hvor de fikk et måltid, før de måtte vente ved kisten til munkene fra tempelet kom og hentet kisten. De skulle følge med foran kisten i marsjen til tempelet, hvor de alle holdt i en tynn tau som var bundet til kisten med Charlie.

Selve ordineringen forgikk inne i tempelet ved sjefsmunken. Her er de blitt munker.

Resten av familien oppholdt seg i det andre huset. Og dess mer tiden nærmet seg tolv, begynte også stemningen å bli taus og dempet. Det virket som om alle nå kun tenkte på det som skulle skje, og jeg kunne se de at alle grudde seg til dette. Jeg følte også en stor redsel for det som jeg nå skulle være med på, selv om jeg ikke visste så mye hva som skulle skje, bortsett fra kremeringen. Og bare den skremte meg skjelven.
Ti minutter på tolv la Jansila seg flat på gulvet og bare stirret ut i rommet uten å se på noe spesielt. Og da jeg så tårene begynne å renne nedover kinnene hennes, fikk jeg så vondt av henne at jeg fikk vanskeligheter med å se klart for alle tåren som presset på hos meg. Nå gikk det mot den definitive avskjed med Charlie, og jeg hadde så vondt av Jansila og familien hennes nå.

Gravfølget på vei mot tempelet.
Igjen var munkene like presise med sin ankomst. Alle gikk nå ut av huset for å følge med når kisten ble lagt på trallen som skulle trilles til tempelet i gravfølget. Alle blomster-dekorasjonene ble båret av familiemedlemmer som nå stilte seg foran kisten med munkene. Først i følget gikk seremonimesteren bærende med krukken som alle hadde satt røkelsespinnene, og hvor det nå var tent to store røkelsespinner. Bak han kom Charlie's kone bærende på bildet som hadde stått ved siden av kisten. Jansila og jeg gikk ved siden av henne igjen, sammen med de nærmeste i familien.
Den to hundre meter lange marsjen til tempelet ble en lang torturmarsj som jeg nok aldri vil glemme. Stekende sol og Jansila nå gråtende og hadde store vanskeligheter med å fote seg, gjorde at jeg var våt tvers igjennom av svette før vi var kommet halvveis. Jeg gråt av fortvilelse fordi Jansila måtte gå gjennom dette i sin tilstand. Bare en drøy måned igjen til fødselen nå var jeg livredd for at det kunne skje uheldige ting med henne nå. Men det var ingenting jeg kunne gjøre med det nå, eneste var å stå bi ved hennes side gjennom dette.

Først gikk gravfølget til en tempelsal ved siden av krematoriet, hvor kisten ble satt oppå en pidestall helt innerst i salen og alle dekorasjonene igjen ble satt opp rundt kisten. Langs hele den ene langveggen var det en platting hvor de fem unge munkene satte seg ned på, ved siden av kisten. På plattingen nærmest utgangen kom nå sjefsmunken for tempelet og satte seg og begynte med en lang messe og tale. Det pågikk i nærmere en time, så da var bena mine helt følelsesløse, og jeg grudde meg allerede til jeg skulle reise meg.
Da han var ferdig med det, kom alle munkene i tempelet marsjerende stille inn og satte langs veggen på den samme plattingen, så nå var hele langveggen dekket med munker. Til sammen 20 stykker. Så var det at 20 stykker skulle frem foran munkene for å gi dem en gave som besto av et oransje pledd innpakket i plastikk og en blomst utskåret i tre. Jeg var en av de som var utvalgt til å fremlegget en gave til en av munkene. Etterpå begynte en monoton messing fra alle munkene som varte i nærmere en halv time.

Her er det sjefmunken som leser den lange prekenen. Og langs resten av veggen satt alle de andre munkene.
Så var det slutt. Nå ble selve kisten tatt ut av den store kjølekisten og satt fram på gulvet. Alle fikk nå utdelt en liten blomst av tre, hvor det også var festet en liten lapp til. Jeg gikk ut fra at det var en slags lykkeønsking om lykke til på ferden for Charlie, og som skulle legges på bålet.
Folkene stimlet nå sammen rundt kisten mens Jansila holdt seg gråtende i bakgrunnen. Jeg fikk et lite glimt av at kisten da den ble åpnet og jeg tror konen la noe oppi kisten mens hun skrek høyt av sorg. Jeg kjente hvordan Jansila sank sammen i armene mine når hun hørte de såre skrikene fra Charlie's kone.

Så ble kisten båret ut på trallen igjen og gravfølget fortsatte mot det endelige stoppe-stedet. Nå ble konen til Charlie støttet av moren hennes mens hun fortsatte marsjen med bildet fortsatt bærende foran seg fullstendig sammensunket av sorg. Jansila og jeg gikk ved siden av dem igjen, hvor hun nå gråt helt uhemmet og klynget seg til meg for å hjelpe meg med å holde henne oppreist. Nå var også alle munkene med og holdt i tråden til kisten mens det nå gikk i sneglefart mot krematoriet, liksom for å pine de stakkars folkene mest mulig.
Og da vi kom til krematoriet var hele plassen utenfor fullpakket med folk som skulle være med og ta farvel. Nå måtte vi gå to eller tre ganger rundt krematoriet (husker faktisk ikke hvor mange runder vi gikk), og forbi en gammel munk som satt på en benk og kikket på det hele med helt utrykkløse øyne. Det så faktisk ut som han kjedet seg. Dette viste seg å være den store fadermunken i distriktet som var kommet for å ta den siste velsignelsen for Charlie.

Selve krematoriet var laget oppe på en platting som hadde ti tolv trappetrinn. Så da vi var ferdige med rundene, gikk vi opp på platået og ventet på at de skulle bære kisten opp foran ovnen. Nå fulgte det en rar episode som for meg virket helt uvirkelig. Plutselig kom det masse unger løpende opp trappen til krematoriet for å se på det hele. Og ingen gjorde store forsøk på å stoppe de.
Plutselig kom farmoren til Jansila med en plastikkpose med masse småmynter i, som hun la i en skål. Så ropte hun på de fem unge munkene som kom frem og tok hver sin neve med mynter og slengte den utover gårdsplassen, med ungene nå hylene løpende nedover trappene igjen for å samle myntene. Så dette var nok en del av selve seremonien, men jeg forsto ikke hva som var meningen med det.

Da kisten endelig var på plass, hadde jeg funnet en plass til Jansila og meg ved en av de store søylene som sto ved plattingen, slik at vi fikk støtte. Jansila gråt så kraftig nå at hele kroppen hennes skalv. Plutselig sto også farmoren gråtende ved siden av meg, så jeg grep rundt henne med den ene armen, mens jeg holdt rundt Jansila med den andre. Nå var det en slags siste avskjed seremoni, hvor det først ble ropt opp flere for meg ukjente personer som ble tildelt et oransje pledd som de la på et fat foran kisten og ba en kort bønn før en munk kom opp og avsa en bønn også.
Dette gjentok seg fire ganger, før morfaren til Jansila kom opp og gjorde det samme og sjefmunken for tempelet kom opp og avla sin bønn. Og til slutt kom det opp en person for meg så veldig prominent ut. Jeg vet ikke hvem han var, men tror det var en høyt stående politiker i distriktet. Og hans bønn ble avsluttet med at den gamle fadermunken kom opp og avsluttet det hele.
Nå skulle alle legge fra seg papirblomsten på fatet foran kisten. Det ble et fullstendig kaos når alle skulle frem, for ungene hadde kommet seg opp igjen og sto klar til å løpe frem. Jeg hadde min fulle hyre med å føre Jansila og bestemoren frem til fatet slik at de fikk lagt fra seg blomsten og fikk ikke lagt min fra meg fordi jeg ikke torde å slippe dem i kaoset. Så da jeg hadde fått Jansila og farmoren tilbake på plass, måtte jeg brøyte meg frem en gang til for å legge fra meg min blomst.
Nå var det å vente til alle som var til stede hadde fått lagt fra seg blomsten, og det tok sin tid med alle de som var fremmøtt. Han som skulle legge disse på bålet, hadde sin fulle hyre med å holde tritt med haugen av blomster som vokset seg opp på fatet.

Nå banket hjertet mitt for harde livet i kroppen min, for jeg var redd for hva som skulle skje nå. Da de løftet kisten bort på selve anordningen som skulle føre kisten inn i ovnen og tok av lokket, falt Jansila helt sammen. Jeg måtte ha hjelp av en tante for å få henne ned fra krematoriet nå, for nå var det alvorlig fatt med henne. Vi fikk henne bort til en benk som sto under skyggen av noen trær. Folkene som satt der flyttet seg høflig da vi kom bærende med henne.
Nå fulgte vi ikke lenger med hva som skjedde oppe på krematoriet, og glad for det var jeg. Jeg ble bedt om å hente bilen for å kjøre Jansila tilbake til huset. Jeg var ikke kommet mer enn et par meter ut på veien før det dukket opp en jente på motorsykkel som kjørte med de to hundre meterne til bilen. Jeg hadde store problemer med kjøre bort til tempelet igjen, fordi tårene gjorde det vanskelig å se klart. Men jeg kom meg frem og fikk Jansila inn i bilen, fortsatt helt utslått. Jeg fikk også med farmoren inn i bilen, som også virket helt ferdig. Jeg enset ikke krematoriet et blikk da jeg snudde bilen rundt for å kjøre ut av tempelgården, men fikk et glimt av lillesøsteren til Jansila som sto halvveis gjemt bak tempelveggen og kikket skremt opp mot krematoriet.
Det virket så uvirkelig det hele, at jeg en stund lurte på dette virkelig hendte, om jeg var havnet inn et slags sinnsykt mareritt. Men dessverre var det hele virkelighet, som gjorde meg syk og redd langt inn i sjelen.

Tilbake i hjemmet så det nå ut som en sykestue. Flere lå helt livløse på gulvet mens andre masserte og gned tigerbalsam og andre lignende stoffer på de som lå på gulvet. Jeg hadde hele min konsentrasjon opptatt med Jansila, som lå helt livløs på gulvet med lukkede øyne. Jeg var livredd både for hun og babyen hun hadde i magen, og satt og masserte henne i tinningene og snakket gråtende med henne hele tiden.
Da hun etter en stund begynte og røre på seg, etter at en tante hadde vasket henne i ansiktet og nakken med kaldt vann, var det ikke lenge etter at hun åpnet øynene og sa at hun var ok. Jeg la meg helt utslått ned ved siden av henne og sovnet på minuttet.

Jeg våknet en times tid senere på samme gulvflekken jeg hadde sovnet på. Nå var det Chachai som lå og sov ved siden av meg. Jansila og resten av familien satt lengre borte og pratet som om ingenting hadde skjedd. Skulle ikke trodd at dette var de samme folkene som for en time siden var helt knust av sorg. Nå virket det som om de satt og diskuterte hva som nå videre skulle i denne familien. Det var snakk om at konen til Charlie skulle flytte hjem til moren, som var enke og bodde alene, etter at de syv dagene var gått etter at Charlie døde. Da skulle de i tempelet igjen for å gi munkene mat, og sørgeperioden var over. Charlie's kone hadde havnet i en usikker og skremmende situasjon, så hun viste ikke helt hva hun skulle gjøre ennå. Ville vente litt før hun bestemte seg.

Det ble en stille kveld, etter at de fleste var nå gått hjem til sine egne hjem. Bare noen få av den nærmeste familien var fortsatt her. Jeg tok meg en lang kjøretur alene for å prøve å klarne opp tankene litt. Jeg skulle tilbake til Pattaya dagen etter, for det var arbeid som ventet. Jansila skulle være igjen her oppe til jeg kom opp og hentet henne den 5 september.
Og da jeg kom tilbake, ble jeg sittende en times tid utenfor sammen med de andre før jeg gikk til køys. Det var en lang biltur som ventet på meg dagen etter, og jeg følte meg fullstendig utmattet, både fysisk og psykisk.

Da det var tid for avskjed morgenen etter, var begge av Jansila's besteforeldre kommet til, og jeg fikk varme lykkeønskninger fra dem. Det var litt tungt å reise fra familien nå, for jeg følte meg mye mer knyttet til min thailandske familie nå. Men det er ikke så mange dagene før jeg reiser opp igjen. Jeg fikk virkelig forståelse av at denne familien så på meg som et fullverdig familiemedlem.
Selv om jeg fortsatt var veldig trist i hjertet, følte jeg meg bedre enn på lenge. Jeg hadde vært gjennom noe som gjorde at jeg forsto mer av hvordan thaiene levde og tenkte. Dette gjorde at jeg følte meg mer glad i dette folket og landet, enn hva jeg gjorde for fem dager siden.

Men det viktigste var at jeg hadde fått farvel med en god venn på en flott og for meg, en ganske uvanlig måte. Og at Jansila hadde latt meg få være med som den ektemannen jeg er for henne. Jeg hadde aldri følt meg så glad i henne som jeg gjorde nå.