TILBAKE I BANGKOK
Bangkok i solnedgang sett fra hotellrommet.
Endelig tilbake i Bangkok. Ankom rundt klokken 12 på dagen, etter en fin flytur på ca. 10 timer fra Amsterdam. Dessverre fikk jeg problemer med hotellet jeg hadde bestillt. Måtte legge meg inn på et nabo hotell, som jeg senere på kvelden oppdaget var heller ganske suspekt. Det lå heller ikke så nær Lumpinee park som jeg trodde, så jeg flyttet til Ambassadør Hotel i Sukumwit dagen etter. Et svært hotell som ser heller passe lite vedligeholdt ut fra utsiden av en eller annen grunn, men er kjempeflott på innsiden. Her koster et dobbelrom ca. 370,- kr. og det er kjempefint og absolutt til å anbefale.
Vel, det første jeg gjorde når jeg hadde sjekket inn på rommet var å prøve å sove litt, for det hadde vært lite søvn de to siste døgn. Etterpå reiste jeg inn til Sukumwit med en gave til en en venn`s kjæreste som jobber på en resturant der. Senere på kvelden bestemte jeg meg for å prøve å kontakte en dame jeg hadde truffet når jeg var i Bangkok i slutten av 1999, og som jeg hadde to fantastiske dager sammen med, og ikke hadde klart å få ut av "systemet" ennå. Jeg hadde dårlig samvittighet overfor henne fordi når jeg reiste fra henne hadde hadde jeg gitt henne noen løfter som jeg ikke hadde fulgt opp senere. Alt jeg hadde fra henne nå, var en gammel addresse og et fax nummer. Så jeg hadde fakset til henne en uke før jeg reiste og fortalt at en venn ankom Bangkok og hadde med en gave fra meg. Ganske feigt, men jeg var redd for at hun ikke ville treffe meg, så jeg valgte å bruke denne "skitne" metode. Jeg hadde ikke peiling hvor i Bangkok den addressen jeg hadde var, så jeg forhørte meg på hotellet først. Etter at mange av de ansatte hadde diskutert seg imellom, fikk jeg et tilbud fra en som skulle slutte for kvelden om hjelp til å finne addressen, for ca. 150,- kr. Vi kjørte nesten helt ut av selve Bangkok, og etter mye frem og tilbake inne i et slags rotet boligområde, fant vi endelig den rette addressen. Huset var helt mørklagt, klokken var blitt nær midnatt, og jeg måtte ringe på dørkokken 5-6 ganger før det endelig ble lys inne i huset. En mann i 30 års alderen kom ut, og da jeg sa hvem jeg ønsket å treffe, trodde han at jeg var vennen til Hansi (altså min egen venn(!?) og forklarte at han ikke viste hvor jeg kunne finne henne. Hun brukte bare hans addresse fordi faksene kom til hans kontor og han oversatte de for henne. Situasjonen ble ganske bisarr etterhvert, der vi sto og snakket til hverandre som om jeg var min egen venn. Han hadde telefonnummeret til henne, men vi fikk ikke kontakt da. Jeg fikk nummeret, og ville prøve morgenen etter. Så det var bare å kjøre tilbake til hotellet igjen.
Da jeg våknet dagen etterpå, var jeg ganske nervøs når jeg ringte til henne, lurte på hvor sint hun ville bli da hun hørte det var meg. Hun hadde fått beskjed fra han jeg snakket med kvelden før, så hun ventet på telefonene fra "vennen min". Situasjonen ble ikke bedre da hun ikke kjendte igjen stemmen min, og hun òg trodde jeg var "vennen min". Jeg valgte ikke å avsløre meg da, og avtalte å møte henne på hotellet i Sukumwit jeg skulle skifte til samme dag. Alt dette "falskneriet" mitt gjorde ikke min nervøsitet mindre, og da jeg satt nede i lobbyen og ventet på henne var jeg ikke mye god i magen. Da hun dukket opp og gjenkjendte meg, var først kun full forvirring å se i andsiktet hennes. Så skiftet det til et utrykk som jeg ikke kunne se om hun ville dra til meg, eller (som jeg håpet) ville falle om halsen på meg. Men hun gjorde ingeting av delene. Hun satte seg bare ned og begyndte å gråte. Mens jeg lot henne gråte ferdig følte jeg meg virkelig råtten, og da hun endelig var ferdig var hun blitt sint fordi jeg hadde løyet for henne. Jeg bare beklaget og viste ikke mer å si da. Da hun hadde fått samlet seg litt, spurte hun om vi ikke kunne gå en annen plass for å snakke. Vi gikk opp på rommet mitt. Her ble vi sittende og snakke i flere timer, hvor jeg også prøvde å forklare hvorfor jeg hadde løyet for henne på denne måten. Da hun fortalte meg at hun hadde fått seg en ny mann som tok godt vare på henne, ble jeg først ganske trist (sjalu?). Men etterhvert ble jeg glad for å vite at hun hadde det bra og trygt, selv om hun sa hun aldri ville glemme meg (som jeg heller aldri tror jeg vil glemme). Vi tilbrakte resten av dagen, og nesten hele natten sammen, til jeg fulgte henne til taxien kl. 04:00 på morgenen. Det var tungt å se henne reise ut av mitt liv igjen, denne gang for godt. Men jeg var virkelig glad på hennes vegne fordi hun hadde det bra nå. Da jeg sto og så taxien forsvinne med henne, tenkte jeg på hvor mange ganger jeg hadde latt damer jeg virkelig trivdes sammen med forsvinne ut av mitt liv p.g.a. min egen dumhet. Kansje jeg aldri lærer? Men det var viktig for meg å treffe henne, for å se at hun hadde det bra. Kansje min dårlige samvittighet overfor henne nå vil få fred? Men jeg er ikke helt sikker på om det var riktig overfor henne at jeg tok kontakt.
Jeg hadde planlagt å være til over helgen i Bangkok. Men siden det var langhelg til tirsdag, så bestemte jeg meg for å reise ned til Pattaya på lørdags morgen. Ønsker å komme på plass med det som skal gjøres i forbindelse med leilighet og det som følger med.
KHAOSAN ROAD
Den berømte backpacker gaten Khaosan Road i Bangkok var på planen i dag. Har ikke vært det før, så nå ville jeg inn og se denne gaten, som er alle Thailands backpackere "hjem". Reiste med skytrain til National Stadium, hvor jeg videre tok en tug-tug videre til Khaosan. En grei måte å komme seg litt hurtigere fram i den trege ettermiddags trafikken, dersom en ikke har dårlige nerver og tåler ganske tung eksoslukt. Føler det av og til kan være med livet som innsats når sjåføren snor seg gjennom trafikken på full speed. Jeg kom fram til Khaosan ganske raskt og med helsen fortsatt i god behold. Det første jeg opplevet når tug-tugen svingte inn i selve gaten, var en full bråbrems for ikke å kjøre over en turist som spaserte midt i gaten og ikke enset noe i det hele tatt. Da tug-tugen bremset med full guffe for ikke å treffe han, gadd han simpelt hen ikke engang å snu på hode for å se hvor nær døden han egentlig var. Har han tenkt å gå på det som han hadde fått i seg nå videre, vil jeg ikke sette mange penger på at han overlever lenge trafikken i Bangkok.
Første inntrykket jeg fikk når jeg tok meg en spasertur bortover gaten var temmelig skuffende. Vet ikke helt hvordan jeg hadde forventet meg den, ihvertfall litt mer "utfreaka" enn det jeg så nå. Kansje jeg var for tidlig på dagen enda? Men etterhvert oppdaget jeg ting som jeg ikke så rundt omkring ellers i Bangkok. Her kunne jeg få meg falske ID kort på minuttet, kunne bli pressefotograf, student eller andre ting som måtte ønskes. Dersom jeg trengte penger, var det plasser jeg kunne selge noen av mine eiendeler til en heller trist pris. Var nok basert på å tjene penger på desperate mennesker som trengte "småpenger" raskt. Å finne en bar eller resturant uten et fjernsyn eller en storskjerm som kjørte film eller musikk video er heller vanskelig. Og mange av de som satt og tok seg en øl eller noe, virket helt oppslukt i det som foregikk på skjermen. Jeg oppdaget også etterhvert at turistene som trålet forbi ikke var som de vanlige turistene som finnes på plasser som Patpong og Sukumwit i sine typiske ferieklær. Her var antrekket ikke så nøye, heller ganske godt brukte klær med div. huller her og der. Langt uryddig rasta hår ser også ut til å være en slager her hos mange. Og atmosphæren virket også mye mer avslappet her i til andre plasser, følte ikke det samme maset her.
Salgsbodene lå på begge sidene langs hele gaten, og mye av tingene som kunne kjøpes var av det samme som ellers rundt i Bangkok, bare litt billigere. Men noen unntak fantes. Mye billige arm- og halssmykker av ymse slag var godt representert her. Jeg var også innom flere butikker som solgte brukte pocket bøker, og i to av disse butikken var bøkene innpakket i plastik(!). Det var også noen som tilbød minbuss til flyplassen for 50 bath (ca. 11,- Nkr), vanlig pris er rundt 500. Skulle vært løye å sett hva slags minibuss dette var. Ellers så var priser på massage på rundt 180 bath for en time, det også mye billigere enn andre plasser (rundt 300-400). Det var også mange plasser som solgte cd`er til en pris på rundt 35- 40 Nkr. Fra det jeg så i denne gaten, har de som driver med piratkopiering her nede travle tider. Her reklamerer små hoteller med priser på 100,- bath (45,- Nkr.) for natten, så det er hvirkelig lavbudsjett priser for de som ønsker det (og ikke er så kravstor på standarden).
Plutselig stoppet hele trafikken opp, og jeg så en dame med rare klære som lå og snudde seg midt i gaten. Det viste seg å være en modell som poserte for en fotograf som jobbet febrilsk. Fikk ikke se om hun var vakker, for alle de rare klærne skjulte det meste av henne. En annen ting som var forskjellig her fra Patpong og Sukumwit var at jeg ikke så noen av de "berømmelige" barene med damer. Kansje jeg var for tidlig?
Jeg reiste tilbake til hotellet med et litt "koselig" inntrykk av Khaosan, en følelse av å ha vært på en "lekeplass" for en type mennesker som ønsker å være litt anderledes, der ikke alle helt har klart å passe inn i "leken". En tanke som slo meg da jeg satt på tug-tugen tilbake, var at jeg nesten aldri hører ulingen fra sirener fra utrykningskjøretøyer. Alle de storbyene som jeg har besøkt har som alltid hatt kraftig innslag av sirener. Og ingen av disse byene har i nærheten av slik kaosistisk trafikk som Bangkok. Kansje det ser værre ut enn det i virkeligheten er?
Vil du se bilder fra Khaosan Road, klikker du HER.
